4
DRAMA
«Å vende tilbake»
Regi: Henrik Martin Dahlsbakken
Norge, 2014
Historier med internasjonal krigføring som bakenforliggende skygge har vært mangelvare i norsk sammenheng, til tross for Norges omfattende deltakelse i utenlandsoppdrag. «Å vende tilbake» er en spillefilm om to tenåringsbrødre som vokser opp med en far som er befal i Forsvaret. Når Norge trekker seg ut av Faryab-provinsen og forlater Meyhmane-leiren i Afghanistan, kommer faren Einar hjem til to gutter som har vokst og endret seg. Guttene, som er nært og godt spilt av Åsmund Høeg og Fredrik Grøndahl, vet ikke helt hvordan de skal ta imot faren. Yngstebroren Fredrik, farens øyensten, gleder seg vilt. Oscar som går siste året på videregående, drømmer om en annen framtid enn den militære linjen faren har staket ut. Det er han som har tatt ansvar for brødrenes sengeliggende mor og balansert dette med den vanskelige ansvarlige storebrorsrollen. De første møtene er nølende, preget av stille opprør. Allerede morgenen etter stikker Einar på jakt i høyfjellet. Det skal være en dagstur. Når han ikke kommer hjem drar guttene etter for å finne han. På veien finner de noe mer, noe i seg selv som peker framover mot en framtid der de må ta et større ansvar for seg selv og hverandre.
Spillefilmdebutant Henrik Martin Dahlsbakken har skrevet historien, produsert og regissert en film som på utsiden er liten, men som lodder stor dybde. Historien beveger seg på flere plan, Mellom guttene og deres forhold til foreldrene, men også i den mer lineære historien om en søken med uvisst utfall. Skyld, anger, sorg og samvittighet står som stikkord i fortellingen, og som faren Einar målbærer Ingar Helge Gimle dette med behersket uro, som en labil skikkelse med mer ballast enn uttrykket skulle tilsi. Også når han ikke er i bildet er farens tilstedeværelse essensiell. Litt stiv dialog og enkelte åpenbart konstruerte scener veies godt opp av Dahlsbakkens fjerde hovedaktør: den norske naturen og den dramatiske fjellheimen han bruker som ramme for filmen. I utsøkte utsnitt lar han Rondane og Jotunheimen angi den empatiske stemningen i en film som knytter de tre sentrale figurene til nedarvede instinkter som kommer til overflaten i det nære, likevel skjøre og vanskelige forholdet. Regissørens i dag uvanlige valg om bruke god, gammeldags 35 millimeter film og ikke digitale kameraer, gir utsøkte bilder og en visuell dybde som også preger historien.
«Å vende tilbake» peker mot nærliggende dilemmaer som det norske samfunnet må ta innover seg. Samtidig er en forelders fravær et viktigere poeng i historien enn nettopp årsaken til at faren er borte eller at moren lider av det man antar er depresjon eller utmattelse. Dahlsbakkens historie har et ungt blikk som spiller på lag med brødrene. Den er nok opplagt og forutsigbar, men han forteller med en poetisk skarphet og et humant blikk som verken moraliserer eller problematiserer. Det er filmens styrke ved siden av skuespillernes tilstedeværelse, heri opptatt naturen.