Herskap og tjenere

4

Drama

«Min andre mor»

(«Que Horas Ela Volta?»)

Manus & regi: Anna Muylaert

Brasil, 2015

Det siste tiåret har Val (Regina Casa) vært ansatt som hushjelp hos en velstående familie i São Paulo. Hun serverer mat, vasker, rydder, skurer og styrer hele husholdet. En enkel, uutdannet sjel fra fattige kår, som har oppdratt den tenårige rikmannssønnen Fabinho (Michel Joelsas) med en nærhet og varme hans biologiske mor Barbara (Karine Telles) ikke er i stand til å gi ham. Mamma er altfor travelt opptatt med sin jobb som glamorøs motedesigner, finansiert av den førtidspensjonerte kunstner-ektemannen Carlos (Lourenco Mutarelli). Fabinho er tiltaksløs, temmelig bortskjemt og mest opptatt av å røyke sterkvarer, men i Vals øyne er han en bedårende gullprins som ikke kan gjøre noe galt. Muligens en substitutt for datteren hun måtte forlate som barn da hun fikk seg jobb i storbyen. Val har ikke snakket med datteren Jessica (Camila Mardila) på over tre år da hun plutselig ringer en sen kveld. Jessica skal ta opptaksprøven til FAU-universitetet, og trenger et sted å bo i São Paulo en stund. Så kanskje hun kan bo hos mamma? Val ønsker Jessica velkommen med åpne armer, overlykkelig å få tilbringe tid med en datter hun knapt kjenner.

Jessica er langt fra like begeistret, særlig ikke etter at hun oppdager at moren bor hjemme hos familien hun slaver for – og er delegert til en madrass på gulvet i et spartansk tjenesteværelse. Fru Barbara ønsker Vals datter hjertelig velkommen, men den vennlige smilet stivner litt da hun oppdager at Jessica slett ikke er noen servil, underdanig underklassepike. Hun er en veltalende, intelligent arkitektstudent, som planlegger å utdanne seg på det samme prestisjefylte universitetet som sønnen deres. Enda verre: Jessica har absolutt ingen intensjoner om å tilpasse seg rangordningen i huset, og takket umiddelbart ja da faren i huset tilbyr henne et gjesterom som er rundt fem ganger større enn morens værelse. Som Val påpeker: de tilbyr deg sånne ting fordi de forventer at du takker nei. Far og sønn blir umiddelbart betatt av Jessica, og fru Barbara føler seg like umiddelbart truet. Val blir stadig mer betuttet over datterens skamløse respektløshet: hun plasker i svømmebassenget, spiser frokost ved kjøkkenbordet som om hun er et likeverdig menneske og kjenner slett ikke sin plass. Jessicas nærvær blir et uromoment som utfordrer den veletablerte dynamikken i familien, og ikke minst Vals skjøre rolle i den. Jeg kan lett se for meg en versjon av denne historien som er en bred komedie, og en annen som blir en psykologisk thriller. «Min andre mor» er imidlertid ingen av delene, bare et lettere humoristisk, velobservert kjøkkenbenkdrama som er mer opptatt av de små øyeblikkene enn stor dramatikk.

Regina Casa er så troverdig og naturlig i rollen som husholderske at det er lett å tro at hun er en amatør med samme bakgrunn som rollefiguren. Vel, ikke akkurat. Casa er en institusjon i hjemlandet, med over 35 års erfaring fra scene, film og TV – så kjent for sine mange TV-serier at hun ofte beskrives som «Brasils Oprah Winfrey». Og ja, ifølge egne uttalelser i intervjuer har Casa selv en hel flokk med hushjelper hjemme, uten at det automatisk gjør henne mindre egnet til rollen. Manusforfatter/regissør Anna Muylaert har angivelig pønsket på dette prosjektet i nærmere tjue år, men ville vente til hun følte at tida var moden. I mellomtida har betydelige ting skjedd i den brasilianske tidsånden, og tjenestefolk som Val er i ferd med å bli en anakronisme fra en svunnen tidsalder. Muylaert melker mye indre spenning ut av Jessicas subtile klassekamp; hvordan hun tyvspiser den dyre iskremen sønnen i huset elsker, framfor den billige varianten som er forbeholdt tjenerne. Måten hun nekter å følge de usagte reglene og sosiale kodene i huset, som blir et mikrokosmos for hele Brasil. Dette er en tryggere, mildere og mer forutsigbar film enn f.eks. den chilenske prisvinneren «La Nana» eller sørkoreanske «Hushjelpen», som på hvert sitt (veldig forskjellige) vis hadde det samme utgangspunktet. «Min andre mor» scorer imidlertid skyhøyt når det gjelder realisme, hjertevarme og nyanserte skuespillerprestasjoner.