4
«Helan & Halvan»
Regi: Jon S. Baird
Eng./USA/Ca. 2018
Alle kjenner fjesene deres, bowlerhattene og kjenningsmelodien, men hvor mange kan med hånden på hjertet si at de har sett flere av spillefilmene deres? Jeg tviler på at de fleste under pensjonsalder har et nært forhold til den ikoniske komikerduoen Helan og Halvan i disse dager, men i sin samtid var de folkekjære superstjerner. Oliver «Helan» Hardy (John C. Reilly) og Stan «Halvan» Laurel (Steve Coogan) hadde ingen store skjeletter i skapet som gjenstår å avsløres, og livshistorien deres var ikke spesielt bemerkelsesverdig. De var pålitelige arbeidshester i stallen til filmmogulen Hal Roach, som i løpet av karrieren spilte inn 32 stumfilmsnutter, 40 kortfilmer og 23 spillefilmer. Flere av dem anses som store slapstickklassikere. Denne vaniljemilde biografifilmen har dermed lite nytt å fortelle om mennene bak «Helan & Halvan», men har til gjengjeld to skuespillere som er helt perfekte i hovedrollene.
Hverken John C. Reilly eller Steve Coogan likner i utgangspunktet noe særlig på forbildene, men begge fanger opp essensen av dette radarparets komiske talenter. Siden Reilly og Coogan er så severdige i disse rollene føles det som en tapt mulighet at filmen hopper over Helan og Halvans storhetstid, og ikke gir dem sjansen til å gjenskape flere høydepunkter fra radarparets beste filmer. En rask prolog gir oss et glimt av Oliver Hardy og Stan Laurel på høyden av suksessen i 1937, under innspillingen av cowboykomedien «Way Out West». Laurel er misfornøyd over betalingen de mottar, og hans bitre kontraktsforhandlinger med filmmogulen Hal Roach (Danny Huston) går heller dårlig.
Les også anmeldelse av «They Shall Not Grow Old»: Unik krigsskildring gjennom Peter Jacksons tidsmaskin (Dagsavisen+)
Deretter lander historien rett i nedgangstidene 16 år senere, etter at filmkarrieren deres er over, og karene har rundet seksti. De har for lengst blitt overskygget av yngre, hippere komikerduoer som Abbot og Costello, Martin og Lewis, Hope og Crosby. Nå holder «Helan og Halvan» seg mest flytende på gammel nostalgi. Året er 1953 og radarparet er redusert til å turnere rundt i England, mens de gjentar sine mest kjente scener i halvtomme «music halls» og stues inn i lugubre pensjonater. Oliver «Helan» Hardy har mistet formuen takket være en serie dårlige ekteskap og gambling-problemer. Han er grovt overvektig, har dårlige knær og sliter med hjerteproblemer (John C. Reilly vagger rundt i en fetdrakt og er dekket av mye latekssminke, men effektene er minst like imponerende som den fysiske forvandlingen Christian Bale gjorde i Oscar-vinneren «Vice»). Den sofistikerte briten Stan «Halvan» Laurel er duoens kreative primus motor, som hevder at turneen er en del av et PR-fremstøt for å skape blest rundt deres planlagte Robin Hood-film «Rob ‘Em Good». I virkeligheten sliter han med å få kontakt med de britiske investorene, og desperasjonen bobler under overflaten. Dette er deres siste sjanse til en comeback, og tiden er i ferd med å renne ut. Etter å ha deltatt i en serie velpubliserte PR-stunts begynner i det minste publikum å troppe opp på sceneshowene deres, og innen «Helan & Halvan»-turneen når London er de plutselig en stor suksess. Sånn er showbiz. Stan og Oliver skal de neste to ukene spille for utsolgte hus i det prestisjefylte Lyceum-teatret, og innlosjeres på den fornemme Savoy-hotellet. I grevens tid, siden konene deres ankommer fra USA.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
De er selv litt av et radarpar. Den overbærende, russiske eks-danseren Ida Laurel (Nina Arianda) går Lucille Hardy (Shirley Henderson) grundig på nervene, og de har et like dysfunksjonelt vennskap som ektemennene deres. Selv om Stan og Oliver har jobbet sammen i over tretti år har ikke karene tilbragt så mye tid sammen utenfor filmsettene. Gammel bitterhet bobler til overflaten, og detonerer under en gallafest etter London-premieren. «Helan & Halvan» er allikevel ukomfortabel med konflikter, og velger isteden å fokusere på vennskap. Hele filmen har en humoristisk, godmodig tone som forhindrer at den dykker særlig dypt. Jeg mistenker at dette kunne ha fungert betydelig bedre som en miniserie på kabel, i stil med Bette Davis/Joan Crawford-serien «Feud». Som film blir dette en smule overflatisk, mens de fleste interessante hendelsene rundt radarparet blir utelatt. Alt kaoset rundt deres katastrofale, siste film sammen; «Atoll K», kunne for eksempel ha fortjent en egen film – eller i det minste en TV-episode.
I et forsøk på å skape drama ut av denne kondenserte historien har manusforfatter Jeff Pope (som samarbeidet med Steve Coogan på Oscar-nominerte «Philomena») sett seg nødt til å dikte opp en del ting. Mer enn en biografisk film (basert på A.J. Marriots faktabok «Laurel & Hardy: The British Tours») burde være komfortabel med. I virkeligheten hadde Laurel og Hardy turnert i Storbritannia flere ganger tidligere, og de opptrådde som del av en varieteforestilling med andre artister. De hadde gitt opp håpet om å lage flere filmer, og hadde ingen store krangler. Alt fra sentrale plottpoeng til mindre detaljer er ren fantasi, noe som er skuffende i en film som gir seg ut for å være en sann historie. Dette er dessuten en fin, platonisk kjærlighetshistorie mellom to menn som oppdager at de ikke kan klare seg uten hverandre.
Les også: Denne norske kunsten vises fram på New Yorks prestisjemesse (Dagsavisen+)