Annonse
«Dyrene i Hakkebakkeskogen» er en påminnelse om hvorfor enkelte klassikere fortjener at hver generasjon får oppdage dem. FOTO: SF NORGE

Heidundrende Hakkebakkeskog

Den godmodige elgen, dem kloke bjørnen, den dagdriverske klatremusen og den ikke overdrevent lure reven. Uansett hvor man snur seg i Hakkebakkeskogen, så myldrer det av liv.

Annonse
Filmer

5

FAMILIEFILM

«Dyrene i Hakkebakkeskogen»

Regi: Rasmus A. Sivertsen

Norge, 2016

Slik er det også i den animerte 2016-versjonen, den første helaftens filmversjonen noen gang. Skjønt helaftens, Thorbjørn Egner var såpass konsis da han portretterte sitt minisamfunn av skogsdyr for over seksti år siden, at det hele klokker inn på en time og et kvarter.

Selv om man kunne ønske seg at norsk barnefilm ikke lente seg tilbake på de sikre vinnerne hver eneste gang, så er «Dyrene i Hakkebakkeskogen» en film med glimt i øyet helt fra start, en påminnelse om hvorfor enkelte klassikere fortjener at hver ny generasjon får oppdage dem. Hakkebakkeskogen er jo rett og slett en av de første historiene vi lærer om det å samarbeide, og å lære oss å leve med det at vi har ulike behov og interesser. Og dette gjør historien uten et øyeblikk å bli overdrevent pedagogisk. Ikke mange historier for de minste har så særpregede karakterer og samtidig så mye appell oppover i aldersklassene.

Egner-arvingene passer nøye på at det ikke tukles så altfor mye med de klassiske Thorbjørn Egner-fortellingene, men likevel er 2016-versjonen ganske frisk, sammenlignet med den relativt fasttømrede formen som teaterversjoner pleier å ha. Ikke minst er Gaute Storaas nye filmmusikk og nye arrangementer til de klassiske barnesangene av den virkelig svingende sorten. Dessuten har man tenkt utenfor boksen med figurene, gjort pinnsvinet og bondeparet hakket mer infamt, og Morten Skogmus til enda mer av en slacker enn vanlig. Dovenpelsen har rett og slett blitt en større sjarmklump enn noen gang tidligere. Ikke rart at hele skogen gjerne vil ha ham på besøk og deler på nøttene og kakene sine.

Animasjonen er fargesprakende og smakfullt, men samtidig også kledelig rufsete. Noen av Norges meste stemmeleggere er med, slik som Stig Henrik Hoff, Frank Kjosås, Egil Hegerberg og Wenche Myhre. Legg alt dette sammen, og en av Norges mest slitesterke og levedyktige barnefortellinger er på ingen måte blitt mindre levedyktig med denne versjonen. I det harmonien i skogen gjenopprettes i sluttscenen, ved at en fullmåne stiger over tretoppene, så gjør den det med et godt julesmil.

Annonse