4
DRAMA
«Money Monster»
Regi: Jodie Foster
USA, 2016
Hun får sagt mye om begge disse fenomenene før filmen ender med slagside i en litt for tøvete opprulling rundt stridens kjerne, men veien dit er severdig besk og underholdende.
Denne gangen er ikke Jodie Foster selv å se foran kamera, men skuespillerrekka er i alle ledd hentet fra øverste hylle. George Clooney spiller Lee Gates, en åleglatt finansguru med eget TV-show der han lodder stemningen på Wall Street med glorete grafer og dansere i studio. Julia Roberts er showets produsent, Patty, som må la kameraene rulle når et av Gates’ aksjetips til seerne fører til at en rekke mennesker taper sparepengene sine. Blant dem Kyle Budwell (Jack O’Donnell). Han vil ha pengene sine tilbake, han vil ha svar på hvordan et selskap kunne tape 800 millioner dollar over natta og ikke minst vil han ha Lee Gates hode på et fat, alt for åpent kamera når han like godt tar seg inn til Gates under sending med pistol og bombebelte og tar showverten som gissel med stab og seere som skrekkslagne bisittere.
«Money Monster»s mest interessante side er filmens blottstillelse av en riktignok ikke lenger helt ny medietrend, der nyheter og informasjon presenteres som ren underholdning, her i et grunt, oppjaget og tabloidvennlig format som får uskyldige småsparere på kroken. Dette er en type TV som kun har en målestokk, og det er antallet seere, «ratingen», som bagatelliserer verdifull informasjon til rent fjas og driver opp annonseprisene. Dette har fått medievitere til å advare mot trendens konsekvens, en undergraving av nødvendige demokratiske prosesser, slik at for eksempel en valgkamp kan avgjøres av den som mest høylytt er i stand til å spille på trendens populistiske mekanismer. I kjølvannet av Oscar-vinneren «The Big Short» blir dessuten «Money Monster» nok en film som vil Wall Street-dyret til livs, men Foster bruker langt hardere skyts.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Moralen i denne hyperventilerende filmen er tvetydig, men budskapet er åpenbart: Gisselsituasjonen i studio blir et påskudd for å tegne en skisse av de dype klasseskillene i et samfunn som er bygd på knuste drømmer. Her personifisert gjennom Kyle, som spilles av en imponerende angstridd Jack O’Connell («’71») som formelig skriker etter sympati, en taper uten fundament som gjennom å følge Gates’ tips har mistet siste rest av verdighet. Jodie Foster har kanskje ikke all verden til overs for Kyle, men hun har enda mindre til overs for de finansielle bødlene i den andre enden av strikken, der ikke bare den vellykkede Gates henger, men også den mystiske direktøren (Dominic West) for firmaet som står bak 800-millionerssmellen. Gates og Kyle finner fram til et slags fellesskap over pistolmunningen, og med direktøren som felles mål starter et kappløp mot terrorpoliti og TV-seernes tålmodighet for å finne svarene de ønsker, alt mens Julia Roberts-skikkelsen utgjør et fornuftens anker i en beksvart historie som gir satiren fritt spillerom.
