5
DOKUMENTAR
«Når knoklene blir til gelé»
Regi: Tommy Gulliksen
Norge, 2017
Det er jommen ikke lett å intervjue Raga Rockers-sjef Michael Krohn. Men her kommer altså en femti minutters intervjufilm med Michael Krohn. Sympatien med intervjueren etableres allerede i åpningsscenen, der Krohn er svært skeptisk til å undertegne papirene som kreves for at filmen skal få produksjonsstøtte: «At produsent og regissør skal ha siste ord? Nei, det går jeg ikke med på».
Heldigvis ga han etter likevel, for dette er blitt et riktig fint kunstnerportrett. Michael Krohn får snakke om hvordan kunsten har satt ham fri, og hvordan han søkte ekstasen i rocken for å fylle tomrommet mellom det virkelige hverdagslige livet og drømmeverdenen.
Dette er ikke nok en rockumentar. Riktignok tar filmen utgangspunkt i et par sentrale Raga Rockers-låter – jf. tittelen – men de brukes mest som utgangspunkt for samtale om hvem Michael Krohn er og hva som har drevet ham gjennom snart 40 harde år i norsk rock.
Filmen er støttet gjennom Norsk Filminstitutts talentprogram Nye Veier. Regissør Tommy Gulliksen er ung, men erfaren, han har bl.a. laget flere TV-dokumentarer om Utøya og 22. juli. Regissøren gjør ikke så mye annet enn å sette opp kamera og få Krohn til å snakke. Det viser seg å være nok. Og han er mer interessert i å snakke om innhold enn utførelse. Det er bra, historien bak innspillingen av låtene har vi fått før i bl.a. fjorårets bok «The Raga Saga» – også den et autorisert produkt av Michael Krohn.
Intervjuene er brutt opp av animerte sekvenser der Mikrofilm har gjort grafiske tolkninger av en håndfull Raga-rockers. Dette enkle grepet fungerer svært godt, det korresponderer med den effektive minimalismen i både tekster og musikk hos Raga. Blant annet har de tatt utgangspunkt i Michael Krohns underlige hodefotinger – som sett på utstillingene hans og på omslaget til ûbermensch. Det er få gamle filmklipp og det tjener filmen på.
«Verden er grusom mot gamle mestre» er en av Michael Krohns karakteristisk selvironiske tekstlinjer som brukes i filmen (fra en av de sene Raga-platene, undervurderte «Til helvete med Raga»). Men filmen viser en blid Michael Krohn som virker mer forsont med sin posisjon som aldrende statsmann i norsk rock. Med et konstant smil fremfører han sitt svartsyn/pessimistiske syn på verden – «Det kommer til å rakne. I vår tid. Alt kommer til å ende i en smørje av vold». Denne dobbeltheten er med på å gi filmen dynamikk.
Så gjør Gulliksen også noen meta-grep som er mer enn bare fikse, de får fram mer av Krohns personlighet. Der han sitter og ser opptakene av seg selv, kommenterer dem, og på ett tidspunkt når et tredje meta-nivå der Krohn ser og kommenterer seg selv som ser og kommenterer opptak av seg selv. Slik sier filmen også noe om selviscenesettelse.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Filmen tar Michael Krohn på alvor uten å bli servil. Den tilfører noen nye farger til bildet av Michael Krohn som en av de sentrale norske musikkpersonlighetene de siste årene. Der boka fra 2016 var autorisert og hyllestprosjektet fra 2015 var nesegrus, er dette en film som klarer å få fram personligheten Michael Krohn, på måter vi ikke har sett før, og som både Krohn og regissøren til slutte kommer godt ut av. Den gir et mer sympatisk bilde av Krohn enn boka, som Krohn selv var medforfatter på. Han har godt av å slippe litt på kontrollen.
Filmen hadde premiere på Bergen Internasjonale Filmfestival i november, og vises på Kunstnernes Hus denne helgen. Visninger, ekstravisninger og ekstra ekstravisninger er fortløpende blitt utsolgt. Flere fortjener å få se «Når knoklene blir til gelé», og om formatet ikke umiddelbart egner seg for kino, bør den passe godt for TV.