3
DRAMA
«47 Meters Down»
Regi: Johannes Roberts
Eng./USA/Dom.rep 2017
Denne britiske lavbudsjettproduksjonen følger i fotsporene til minimalistiske haigrøssere som «Open Water», «The Reef» og særlig fjorårets effektive Blake Lively-thriller «The Shallows», men «47 Meters Down» er langt fra like velkonstruert som sistnevnte. Utgangspunktet burde være velkjent for alle som er i besittelse av et PlayStation VR-hodesett, og har testet ut demoen «Shark Encounter». En effektiv virtuell virkelighet-opplevelse der man blir senket ned i et dykkerbur, og angrepet av hvithai. Undertegnede har stadig brukt denne simulatoren for å vise venner og kjente magien med VR, og alle har hatt det mye moro. «Shark Encounter» er imidlertid unnagjort på rundt en tiendedel av «47 Meters Down», som må bryte noen naturlover får å hale ut spenningen i halvannen time. Lisa (Mandy Moore) har blitt dumpet av kjæresten Stuart fordi hun er så gørrkjedelig, og har dratt på jenteferie til Mexico for å trøste seg med lillesøsteren Kate (Claire Holt). Etter en fuktig partynatt med to lokalkjente kjekkaser lar jentene seg overtale til å dra ut på et lite eventyr. Dagen etter ønskes de velkommen ned i båten til kaptein Taylor (Matthew Modine), og blir fraktet langt ut på havet for å svømme med haier.
Lisa har ikke lyst til å gjøre dette i det hele tatt, men svelger frykten fordi hun så gjerne vil bevise for ekskjæresten at hun er skikkelig vill, gæren og eventyrlysten. Nå kan han angre, liksom. Jentene blir utstyrt med scubautstyr og oksygentanker. De plasseres i et rustent metallbur og heises fem meter under vann, omringet av enorme hvithaier. Litt av en opplevelse - men vi ser det ingen andre gjør: at vaieren som er festet til buret er i ferd med å ryke. Snart deiser metallburet 47 meter ned til havbunnen med et brak, sammen med hele vaiersystemet på båten. Jentene våkner til bevissthet fanget i et låst bur, på havbunnen, med oksygentanker som vil gå tomme etter en halvtime. Lisa er dessuten skadet, og blodet tiltrekker haiene. Prøver søstrene å svømme til overflaten vil de bli angrepet av haier under den fem minutter lange dekompresjonen, eller eventuelt omkomme av trykkfallsyke. Kommunikasjonssystemet er utenfor rekkevidde, og søstrene aner ikke noe om hva som skjer i båten over dem. Den neste timen av filmen utspiller seg under vann, mens panikken tar overhånd og oddsene for å overleve blir stadig lavere. Undertegnede er langt fra noen durkdreven scubadykker (og akter definitivt ikke til å bli det etter å ha sett denne filmen), men ifølge kyndige fagfolk ville disse damene gått tom for pustegass på noen minutter, og det er veldig usannsynlig at haiene hadde giddet å gå til angrep på dem.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Klarer man å overse sånne innsigelser byr «47 Meter Down» på noen oppriktig spennende øyeblikk, solid filmfoto og helt brukbare hai-spesialeffekter. Mandy Moore selger panikkangsten såpass overbevisende at man kunne ha trodd at hele innspillingen var dypt traumatiserende, og jeg kan tenke meg at det i seg selv var en vrien utfordring å spille inn så mye av filmen under vann (la gå at alt ble filmet i et undervannstudio i Essex). Det er skjer allikevel ikke nok her til å fylle en hel film, og mot slutten drar «47 Meter Down» en flau, liten luring som trolig fungerte betydelig bedre på papiret enn på kino. Britiske Johannes Roberts har laget lavbudsjettruller siden tidlig på 2000-tallet, stor sett skranglete skrekkfilmer for hjemmekinomarkedet - som dupper på den dype enden av IMDb-brukernes karakterskala. Han er den typen filmskaper som stadig prøver å lirke inn navnet sitt før tittelen, (som i «Johannes Roberts’ 47 Meters Down»), i håp om at folk kan forveksle ham med en sjanger-auteur som John Carpenter. Etter filmer «Darkhunters», «Hellbreeder» og «Forest of the Damned» er det liten fare for det, men i fjor fikk Roberts en beskjeden kassasuksess i USA med grøsseren «The Other Side of the Door» - og har dermed fått litt høyere budsjetter å rutte med.
«47 Meters Down» skulle opprinnelig slippes direkte på hjemmekinomarkedet rundt disse tider i fjor (under tittelen «In the Deep»), men ble trukket tilbake i siste liten etter at en mindre distributør kjøpte opp kinorettighetene. Det er lett å se at dette er den typen spareblussproduksjon som kan tjene inn ti ganger budsjettet i løpet av åpningshelgen, og i USA har «47 Meters Down» allerede blitt årets mest lukrative indiefilm. Noe som ikke forhindrer at dette fortsatt bare er en beskjeden rett-på-hjemmekino-grøsser, som sikkert vil fungere best en doven søndag på Netflix.