Ha det på badet!

2

HORROR

«The Bye Bye Man»

Regi: Stacey Title

En stusselig samlebåndsgrøsser markedsrettet mot tenåringer, som prøver å introdusere en ikonisk, overnaturlig skrekkfigur i stil med Slender Man, Boogeyman, Candyman og Steve Bannon. «The Bye Bye Man» er ikke en brøkdel så skummel som noen av dem, men har faktisk et interessant utgangspunkt; basert på Robert Damon Schnecks bok «The President’s Vampire: Strange-but-True Tales from the United States». En samling urbane legender, parapsykologiske fiskeskrøner og kryptozoologiske kuriositeter med ekstremt vidtspennende sannhetsgrad. Boken ender med en vandrehistorie om tre ungdommer som hevder de i 1990 kom i kontakt med ånden til en seriemorder fra Louisiana, ved hjelp av et Ouija-brett. En foreldreløs, blind albino-psykopat med svartmalte briller, som slaktet tilfeldige mennesker i Sørstatene – og kastet likene på togskinner. Han ble angivelig kalt The Bye Bye Man, og dukket opp da folk sa navnet hans eller bare tenkte på ham.

Historien skremte vannet av en del lettpåvirkelige lesere, selv om det er veldig åpenbart at forfatteren Robert Damon Schneck bare har prøvd å dikte opp en litterær «creepypasta». Skumle leirbålhistorier skapt for internett, med håp om å spre litt viral-uhygge. Slender Man-fenomenet fikset dette på en foruroligende effektiv måte, men selv på papiret er «The Bye Bye Man» like fjollete som navnet hans. Særlig etter at man introduserer denne busemannens kjæledyr; en hjemmelaget kamphund konstruert ut av tungene og øynene til seriemorderens ofre. Bevares, det ville fortsatt ha vært fullt mulig å lage en effektiv skrekkfilm fra dette tullete utgangspunktet, men «The Bye Bye Man» er absolutt ikke den filmen. En uinspirert klisjefest snekret sammen av elementer rappet rett fra mye bedre grøssere, og servert til et tenårig publikum som uansett er alt for opptatte med å tekste til å følge med på filmen. College-studenten Elliot (Douglas Smith) flytter inn i et digert spøkelseshus sammen med kjæresten Sasha (Cressida bonas) og barndomskompisen John (Lucien Laviscount). Et uhyggelig sted, som blir enda mer uhyggelig etter at Elliot finner ordene «Ikke tenk det. Ikke si det.» skriblet på innsiden av en nattbordskuff, sammen med navnet «The Bye Bye Man». Smittekilden til et overnaturlig virus som hjemsøker dem alle med mareritt, småskumle visjoner, sjalusi og psykotiske vrangforestillinger.

Fans av tabloidsladder vil kanskje sette pris på at den kvinnelige hovedrollen spilles av den britiske fotomodellen Cressida Bonas, en profesjonell «It Girl» som ellers er mest kjent for å være ekskjæresten til prins Harry. Unektelig en vakker pike, som er dessverre en så hjelpeløs skuespiller at jeg tok meg selv i å knise flere ganger under hennes hysteriske utbrudd. Hele filmen er hemmet av lusent skuespill, som bare reddes inn av raske gjestespill fra selveste Faye Dunaway og Carrie-Anne Moss. Jeg ville være veldig forbauset hvis de tilbragte mer enn noen timer hver på filmsettet. «The Bye Bye Man» er ellers preget av skrekkelig dårlig manusskriving og likegyldig regi av Stacy Title (som sist sto bak den elleve år gamle kalkunen «Snoop Dogg’s Hood of Horror»). Ekstra synd, siden kvinnelige filmskapere er en sånn mangelvare i denne sjangeren. Første feiltrinn er at vi ikke får noen bakgrunnsinformasjon om tittelfiguren, et endimensjonalt monster som fra tid til annen popper opp i periferien mens han vifter litt med fingrene. Filmen er full av oppsiktsvekkende klossete eksposisjon, mens hovedpersonene staver ut plottpoenger som om de er roboter: «Du er jo min bestevenn som tok vare på meg etter at foreldrene mine døde i en ulykke ikke sant?» «Ja, vi har jo kjent hverandre siden vi var små». Det er dessuten åpenbart at studioet har fiklet med filmen på klippebordet, og redigert bort flere gørrete scener for å presse ned aldersgrensen til PG-13 i statene. Noe som leder til noen veldig abrupte tidshopp, og forsterker følelsen av å se en sensurklippet kompromiss som slett ikke hører hjemme på kino. Undertegnede har større toleranse- og smertegrense for billige skrekk-ruller enn de fleste, men «The Bye Bye Man» er stusselige saker laget uten entusiasme. Et rent salgsprodukt av den typen det slippes flere dusin av på hjemmekinomarkedet hver måned.