Annonse
Magdalena From Delis opplever marerittet i den nye norske filmen «Lyst».

Grøsser som røsker

«Lyst» er en hjemmelaget skrekkfilm som har kravlet opp fra en skitten undergrunn for å skape avsky.

Annonse
Filmer

 

4

GRØSSER

«Lyst»

Regi: Severin Eskeland

Norge, 2017

«Lyst» er en grenseoverskridende lavbudsjett-skrekkfilm regissert, skrevet, redigert, samt delvis produsert og filmet av Severin Eskeland – en kar vi sist så på kino tilbake i 2009 med svenskegrensegrøsseren «Snarveien». De to filmene har fint lite til felles, rent bortsett fra at de deler en skepsis for politifolk og svensker, samt en åpenbar entusiasme for sjangerfilm. Norge har de siste årene fått betydelig internasjonal oppmerksomhet for solid skrekkfilmproduksjon, men Eskeland tøyer strikken mye lengre enn vi er vant til i Norge. Såpass stramt tøyes strikken at «Lyst» har fått streng attenårsgrense her hjemme, og den tilhører dermed et eksklusivt sjikt med norske filmer som inkluderer «Douglas» (1970), «Mors Hus» (1974), «At dere tør!» (1980), «Hotel St. Pauli» (1987), «Naboer» (2005) og «Rovdyr» (2008). Så jeg antar at gratulasjoner er på sin plass, sammen med noen advarsler. Eskeland lykkes over all forventning med å lage en skikkelig ubehagelig filmopplevelse, som blant annet serverer drøye overgrepsscener, et hode som sakte blir saget av og testikkeltrauma med hammer. «Lyst» har en mangel på god smak og måtehold som er forfriskende i utakt med tidsånden, men hinsides sjokkeffektene er det ikke sjenerende mye å hekte seg fast i her.

Den svorske krimforfatteren Lisa Rostorp (Magdalena From Delis) nyter stor suksess med sine bestselgende romaner, som har skapt kontroverser på grunn av sine nærgående skildringer av seksualisert vold. Hun hylles av fans på boksigneringer, og blir intervjuet av Fredrik Skavlan (som gjør et raskt gjestespill på lydsiden, noe han sikkert ikke vil angre på etter å ha sett filmen). Utenfor rampelyset sliter imidlertid Lisa med mentale problemer og angstanfall, som forsterkes etter at hun utsettes for et brutalt overgrep. Nå tør hun knapt å bevege seg utenfor leiligheten for å hente posten; og gulper ned reseptbelagte legemidler med enorme mengder rødvin. Hun plages av skremmende mareritt, skader seg selv og får jevnlig besøk av en skjeggete psykolog (Sondre Krogtoft Larsen, som også spilte en av hovedrollene i «Snarveien»). Lisas ustødige grep på virkeligheten blir ikke nevneverdig sterkere etter at hun får tilsendt en minnepinne i posten, som inneholder et videoopptak smugfilmet på soverommet hennes – der en bevisstløs Lisa tilsynelatende blir voldtatt av en gjerningsmann i grisemaske. Hun får besøk av to politimenn som etterforsker saken, men de ser noe ganske annet på videoklippet enn hun gjør. Neppe rett tidspunkt for Lisa å kutte ut medisinene sine, og herfra sklir «Lyst» ut i et uoversiktlig mareritt – der grensene mellom groteske vrangforestillinger og voldsom virkelighet hviskes helt ut.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Severin Eskeland beskriver selv filmen som en «psykologisk thriller», men det vil være en overdrivelse å si at «Lyst» er i besittelse av psykologisk dybde. I likhet med så mange selvproduserte sjangerfilmer er manuset ikke tilstrekkelig gjennomtenkt, og Eskeland klarer ikke helt å hale alt i land på en totalt tilfredsstillende måte. Filmen mangler den siste «slag i mellomgulvet»-overraskelsen som kunne ha gjort «Lyst» til noe skikkelig spesielt, men er til gjengjeld iscenesatt med talent. Særlig tatt i betraktning at dette er en lavere-enn-lavbudsjettproduksjon, som nesten utelukkende utspiller seg i en klaustrofobisk leilighet. De gørrete spesialeffektene er overbevisende skapt av Per-Ingvar Tomren (som selv blant annet har stått bak nisse-skrekkfilmen «O’Hellige Jul»), mens den svenske danseren og koreografen Magdalena From Delis gjør en ubehagelig overbevisende innsats i hovedrollen. Så når det gjelder allment kompetansenivå hever «Lyst» seg høyt over de fleste hjemmelagede sjangerfilmene som er laget her hjemme. Eskeland dykker dypt ned i undergrunnen her, og ender opp et sted som er betydelig nærmere Jörg Buttgereit enn Wes Craven. Dette er dermed en kompromissløs, stygg filmopplevelse som kun en liten kjerne av sjangerfans vil ha særlig utbytte av, men i norsk sammenheng i det minste en unik filmopplevelse som røsker skikkelig.

Annonse