5
ANIMASJONSFILM
«Anomalisa»
Regi: Charlie Kaufman, Duke Johnson
USA, 2015
«Anomalisa» er Charlie Kaufmans første siden hjernevrengeren «Synecdoche, New York» (2008), og det mislykkede forsøket på å få laget kabel-TV-serien «How and Why», som ble kansellert etter pilotepisoden. Det sier muligens sitt om tilstandene i den amerikanske filmbransjen at et talent som Kaufman må begi seg ut på Kickstarter for å få finansiert prosjektene sine, men i rettferdighetens navn er «Anomalisa» en vrien sak å selge. Et deprimert drama om en middelaldrende manns eksistensielle krise, bygget rundt en psykologisk lidelse kalt «The Fregoli Delusion». Ifølge kunnskapskilden Wiki-pedia en paranoid vrangforestilling der alle mennesker man ser gir inntrykk av å være helt identiske. Hvis du er i tvil: «Anomalisa» er basert på et teaterstykke Charlie Kaufman skrev under psevdonymet Francis Fregoli, og mesteparten av historien utspiller seg på et hotell kalt The Fregoli Hotel. Det tar en liten stund før det demrer at hovedpersonen lider av denne vrangforestillingen, siden «Anomalisa» er en stop-motion-animasjon befolket av dukker. Det glemte jeg visst å nevne.
Hjelp deg selv-forfatteren Michael Stone (stemmelagt av David Thewlis) har ankommet Cincinnati for holde et foredrag om salgsteknikk, og må lide seg igjennom en serie banale, trykkende, intetsigende samtaler om vær og vind før vi oppdager at absolutt alle han møter har akkurat samme fjes – og er utstyrt den anonyme, klangløse stemmen til Tom Noonan. Kvinner som menn, gamle som unge, alle er klin like hverandre. Etter å ha ankommet hotellrommet ringer Michael opp sin passiv-aggressive kone, bestiller romservice-mat og øver på foredraget sitt. Han møter den gamle flammen Bella for en drink i hotellbaren, men gjensynet går ikke særlig bra. Vi skjønner kjapt at Michael er en dypt deprimert sjel, som står på stupet til en personlig krise. Noen stive drinker senere sjangler han inn i en kveldsåpen lekebutikk på jakt etter en gave til sønnen, og oppdager i seneste laget at han har havnet i en sexbutikk. Etter en varm dusj hører Michael plutselig en ukjent stemme i hotellgangen, helt ulik alle de andre. Hun viser seg å være Lisa (Jennifer Jason Leigh), en salgsrepresentant som har kommet til Cincinnati sammen med venninnen Emily bare for å høre hans motivasjonsforedrag. Etter en runde i baren tar Michael med seg Lisa opp på hotellrommet sitt, overbevist om at hun er noe helt usedvanlig. En naiv pike med veldig lav selvtillit, et arr over venstre øye og stor sans for Cyndi Lauper. Lisa har ikke har vært sammen med en mann på åtte år, og kan ikke helt tro at en kjendis som Michael Stone er interessert i lille henne. Michael kaller henne Anomalisa, og de har keitete dukkesex sammen, på en måte som føles mer autentisk enn noe vi er vitne til i Gaspar Noes kinoaktuelle «Love».
Ekte kjærlighet, eller bare en flyktig tilflukt fra ensomheten? Til Kaufman å være er dette en overraskende normal og lettfattelig film, men som vanlig bobler det mye merksnodig under overflaten. «Anomalisa» er blitt den første filmen med streng voksengrense til å få en Oscar-nominasjon som beste animasjonsfilm, noe som forhåpentligvis betyr at det ikke vil ta åtte år før han får finansiert sitt neste prosjekt. Kaufman kunne trolig ha klart å fortelle den samme historien med hjelp av livs levende skuespillere og dataeffekter, men at alt er skildret med dukke-animasjon gir «Anomalisa» en helt annen dynamikk. Lange scener med hverdagslige scener får en ny dimensjon når hver eneste detalj er møysommelig håndlaget; og identitetsforvirringen forsterkes av at dukkene har godt synlige skjøter der ansiktsplatene er byttet ut. De tre skuespillerne fra teaterstykket gjentar rollene sine som stemmeleggere i filmen, og Jennifer Jason Leigh markerer seg med en rørende, ektefølt prestasjon.
«Anomalia» er noe langt sårere enn det filmtrailerne har prøvd å selge. Ingen romantisk film om andre sjanser, men et sørgelig drama om isolasjon, ensomhet og mentale problemer. Oppriktig gripende og preget av Charlie Kaufmans snurrige sans for humor, men like fult tunge saker. I kjent stil har Kaufman dessuten lagt inn en luring mot slutten, som muligens snur hele historien på hodet og kaster oss inn i noe enda mørkere. Noe om en mekanisk geisha-dukke innklint med sperma, som åpner opp for noen interessante tolkningsmuligheter. Selv på sitt mest lettfattelige klarer ikke Kaufman å dy seg og må kødde litt med hodene våre.
«Anomalisa» vises på Cinemateket. For tider, se www.cinemateket.no