Film

Greie odds for humoreliten

Det er mye urent trav i «Jakten på Berlusconi». En skakk komedie med noen gode øyeblikk, men også med overspill på feil steder.

Dagsavisen anmelder

KOMEDIE

«Jakten på Berlusconi»

Regi: Ole Endresen

Norge, 2014

På sitt beste kan «Jakten på Berlusconi» minne om de mest tøylesløse Coen-komediene. Ikke minst når Atle Antonsen melder seg på litt uti løpet, som en nordnorsk variant av den hardbarkede dusørjegeren fra «Raising Arizona». Ikke alle skuespillerne har tålt like bra å få frie tøyler, både Jon Øigarden og Bjørn Floberg går for de aller enkleste virkemidlene når de spiller mannfolk som er vant til å få det som de vil.

Det begynner bra. At det dreier seg om en ekstrem variant av underdog-komedie ser man allerede i åpningsscenen. Den tidligere toppkusken Bjarte Lem (Edward Schultheiss) har langt fra sin beste sesong. Han skjener ut av feltet på oppløpssiden og kroner det hele med å få hestebæsj i trynet. Når han kommer hjem viser det seg også at han ikke klarer å tilfredsstille kona. Hun reagerer på forsmedelsen med overforbruk, og dermed kommer det finske torpedoer på døra. For å bli gjeldfri klekker kusken ut en plan som skal medvirke til at den sikre vinnerhesten Berlusconi ender opp uten utbetaling.

Snart er hele den norske humoreliten involvert, blant annet med Morten Ramm og Henriette Steenstrup som Økokrim-etterforskerne som snubler over sporene. Kombinasjonen Økokrim-caps og forkjærlighet for feltarbeid bidrar til at vi virkelig skal skjønne at dette ikke er en komedie der man spør etter realisme-bunn. Denne duoen er likevel blant det som fungerer i filmen, med underspill sammenlignet med de før nevnte bandittene.

Det holder ikke hele veien, innimellom forveksler filmen skakk komediestil med luntende trav. Alt i alt burde filmen likevel ha greie odds hos høstens komediepublikum.