KOMEDIE
«The Grand Budapest Hotel»
Regi: Wes Anderson
USA, 2014
Visuelt er Wes Andersons nye film en formidabel cupcake, men innholdet er langt fra kvalmende søtt. «The Grand Budapest Hotel» er et regelrett avtrykk av Andersons eget varemerke, med den forskjellen at han har forlatt sin «americana»-fetisj til fordel for europeisk mellomkrigsdekadanse og den fiktive republikken Zubrowka. Det er pastellfarger, symmetrisk elegante scener, det er kunstige kulisser og konditorvarer som overstiger enhver fantasi. Og ikke minst et persongalleri til å dø for. Alt bæres oppe av en historie med sus av gammel storhet, et mellomeuropeisk epos med dreiepunkt under andre verdenskrig, smart og vittig, med bitre undertoner og nok salt til at klisjémettede sekvenser ikke sklir altfor langt ut. Når det er sagt, er Wes Andersons verden - inkludert falske kulisser og ulogiske fysiske konsekvenser - noe du enten kjøper med hud og hår, eller ikke i det hele tatt.
Som regissør er Anderson tilbake på høyde med «The Royal Tenenbaums». Humoren ligger lummer og latent i hvert bilde, om den da ikke er der plutselig som et troll i eske. Anderson har bygd historien løst på memoarene til forfatteren Stefan Zweig, om et sagnomsust europeisk hotell og hvilken rolle historien spiller for enkeltindividet. Figurene er like rike på personlighet som på ære og avmakt. Ralph Fiennes er hotellets concierge Gustave H. med manikyr, fåresmil og en feminin agitasjon som holder hele filmen gjennom - alltid plettfri, aldri langt unna hysteriet, men med en «tjenestevelvillighet» som han deler rikt med de formuende eldre damene som årlig besøker hotellet. At fyrstinnen og Gustave H.s yndlingselskerinne testamenterer et særlig verdifullt renessansemaleri til den lidderlige conciergen, faller ikke i god jord hos avdødes voldelige og innavlede familie. Dermed starter en jakt på både bildet, Gustave og på gamle verdier som står for fall idet en krigsmakt ikke ulik nazistene legger sin skygge over Europa.
Alle birollene er en fest, ofte godt gjemt bak bryskt sminkede ansikter og en enslig replikk eller to. Se for eksempel om du finner Tilda Swinton uten å sjekke på forhånd? Og blunker du på feil tidspunkt, misser du Owen Wilson eller Bill Murray, to av flere skuespillere fra Andersons tidligere filmer som nå er innom på kort visitt. Fra det øyeblikket Jude Law spaserer lobbyen på Grand Budapest Hotel som var han et medlem av The Rat Pack, forvalter Anderson historien i en serie tilbakeblikk. Overdrivelsene er så milde at den åpenbare fantasiverdenen blir troverdig, og i likhet med tidligere filmer som «Livet under vann med Steve Zissou» og «Moonrise Kingdom», er fargebruken og studiene til Wes Anderson og produksjonsdesigner Adam Stockhausen utsøkt. Nå går det fra kakepyntpastell til gulnende 70-tallstapeter, fra forsoffen storhet til fengselsgrå murpuss. Og hotellet, som i virkeligheten er et hundre år gammelt varehus i den tyske byen Gorlitz, spiller en hovedrolle i seg selv. Miniatyruniverset spenner fra fromhet til den ytterste ondskap, personifisert henholdsvis gjennom konditoren Agatha (Saoirse Ronan) og Willem Dafoes gotiske hevnerskikkelse. Andersons lek med en historisk epoke og det allmennmenneskelige, inkludert en melankolsk kjærlighetshistorie, gir filmen mening tematisk. At «The Grand Budapest Hotel» i tillegg er en ren nytelse å se på, gjør at man får lyst til å sjekke inn igjen i det øyeblikket man forlater kinosalen.