5
GRØSSER
«Crimson Peak»
Regi: Guillermo Del Toro
USA, 2015
«Crimson Peak» er ikke helt den Halloween-vennlige grøsseren reklamekampanjen prøver å selge, og neppe det mange forventer. Nærmere «Jane Eyre» og Hitchocks «Rebecca» enn klassiske spøkelsesfilmer som «The Haunting» – og på en helt annen planet enn «Paranormal Activity». Som hovedpersonen Edith Cushing (Mia Wasikowska) sier i starten: «Dette er ikke en spøkelseshistorie. Det er en historie med spøkelser». Hun snakker om sin egen debutroman, men beskriver samtidig historien hun er i ferd med å fortelle oss. Edith er en velstående, viljesterk ung kvinne som prøver å finne sin egen identitet på slutten av 1800-tallet. Hun passer slett ikke inn i sosietetslivet i Buffalo, New York, og er mer opptatt av å følge i fotsporene til sitt forbilde Mary Shelley. Det siste Edith er på jakt etter er en ektemann, men hun faller allikevel for den britiske baronetten Thomas Sharpe (Tom Hiddleston). En sjarmerende, mystisk adelsmann som har kommet til USA på jakt etter investorer til en maskin som kan grave opp verdifull, blodrød leire fra hans eiendom i Nord-England.
En familietragedie dytter Edith rett i armene på mr. Sharp, som ung kone til en mann hun knapt kjenner. Isolert i hans falleferdige familiegods Alledale Manor – et iskaldt, knirkete kråkeslott med et ødelagt tak som slipper inn både gulnede høstblader og snø, samt et fuktig tregulv der rød leire tyter inn mellom sprekkene som størknet blod. De er ikke alene her, selvfølgelig. Thomas’ stramme storesøster Lucille (Jessica Chastain) er et konstant tyngende nærvær, som aldri lar de nygifte få være i fred mange minuttene av gangen. Edith har dessuten sett spøkelser siden barndommen, og gjenferdene i godset tar kontakt for å advare henne. Del Toro gjør ingen forsøk på å skjule at dette søskenparet har uhederlige intensjoner, og det ikke noe stort mysterium hva de pønsker på. Den største overraskelsen med «Crimson Peak» er hvor fri historien er for overraskelser, og hvor trofast den følger sjangerens melodramatiske tradisjoner. I likhet med så mange av del Toros filmer føles «Crimson Peak» som summen av hans innflytelser.
LES OGSÅ: Skrekkelige filmgrøss til halloween
«Crimson Peak» føles til tider litt for mye som en formell stiløvelse, der overflaten trumfer alt innhold. Men det er til gjengjeld en helt nydelig overflate. Hele Alledale Manor ble bygget opp i studio, og er et overdådig designvidunder. Hver bidige detalj er nøye gjennomtenkt og har en tematisk symbolverdi. Dette er en av de mest visuelt elegante filmene vi vil få se på kino i år, og noe av det mest veldesignede jeg noensinne har sett. Historien er så tradisjonell at manuset kunne ha vært skrevet på 1800-tallet, men del Toro vrenger på mange av sjangerkonvensjonene. Mennene i filmen viser seg å være hjelpeløse, svake og temmelig udugelige stakkarer, mens det er damene som tar kontrollen og virkelig får utfolde seg. Ting blir veldig operaisk (og forbløffende voldsomt!) mot slutten. Guillermo Del Toro er absolutt ikke redd for sterke følelser, og fyren er en ironifri sone. Det er øyeblikk her som kan bli en utfordring for kynikere, der melodrama gnisser opp mot ren camp – men del Toros åpenbare lidenskap for materialet forhindrer at vi melder oss ut, og han er i besittelse av en morbid humoristisk sans som preger de mest groteske øyeblikkene. Til tross for sine britiske forbilder er «Crimson Peak» drevet av et latinsk temperament, som trolig ville ha kommet best til sin rett hvis filmen hadde spansk dialog. Den passer bedre inn blant del Toros tidligere, spanske produksjoner enn hans Hollywood-filmer, og plasserer seg et sted mellom «Pans Labyrint» og «The Devil’s Backbone». Filmer som først ikke helt fant det helt store publikummet, men som med tiden er anerkjent som moderne klassikere.