4
DRAMA
«God’s Own Country»
Regi: Francis Lee
Eng. 2017
Dette lavmælte indie-dramaet mottok blant annet juryprisen under årets Berlin-festival. Regidebutant Francis Lee har basert historien på sine egne opplevelser som bondesønn i Yorkshire, og spilte inn deler av filmen på familiegården til sin far. Det er lett å anta at regissørens alter ego er hovedpersonen Johnny Saxby (Josh O’Conner), som er i ferd med å bli en skikkelig ufyselig fyr. 24-årige Johnny-boy bobler over av passiv-aggressiv frustrasjon over å bli presset inn i et klaustrofobisk liv som sauebonde. Faren Martin (Ian Hart) sliter med mobiliteten etter et hjerneslag, og forventer at sønnen utfører alle ansvarsoppgavene på gården. Vi møter Johnny mens han spyr opp gårsdagens flatfyll i toalettet, og sjangler resignert ut på fjøset for å ta seg av kuene. Kanskje ikke så rart at faren og bestemoren (Gemma Jones) er oppgitt.
Johnny er et produkt av et hardt miljø der ingen viser følelser, og småkrangling er det eneste formen for kommunikasjon. Her snakker man ikke akkurat ut om problemene, bare holder alt langt inne og «get on with it». Han har et iskaldt, distansert forhold til faren, og får lite annet enn skuffelse og sporadiske sarkasmer fra bestemoren. De jevnaldrende vennene har for lengst forlatt hjembyen for å studere, så Johnny tilbringer kveldene med å drikke seg bevisstløs alene på den lokale baren. Fra tid til annen har han aggressiv sex med fremmede homsegutter, men Johnny er slett ikke rede til å komme ut av skapet. Men så hyrer pappa Martin inn en rumensk fremmedarbeider for å hjelpe til på gården: den sensitive kjekkasen Gheorghe (Alec Secareanu). Johnny behandler ham først med ren forakt og rasistiske slengbemerkninger, men ukjente følelser bobler opp under overflaten. Det som starter som et slagsmål ender i røff sex, men Gheorghe viser Johnny en ømhet som er totalt fremmed i hans iskalde verden. Han er ute av stand til å artikulere følelsene, men blomstrer opp i forelskelsen. Går fra å være en temmelig destruktiv og ufordragelig person til å vise mer omtanke mot menneskene rundt seg, og ser for første gang skjønnheten i landskapet som omgir ham. Men Johnnys totale mangel på erfaring når det gjelder å vise kjærlighet står i fare for å ødelegge alt.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Josh O’Conner gjør en totalt troverdig skildring av en ung homofil mann som sliter med depresjoner, eksistensiell frustrasjon, dyp ensomhet og selvforakt. En sint ung mann på randen til å bli et bedritent menneske, som går igjennom en bemerkeleseverdig transformasjon. Det mest bemerkelsesverdige er hvordan O’Conner klarer å videreformidle forandringen som skjer med Johnny, nesten utelukkende med hjelp av kroppsspråk og handling. Den mannen vi møter i begynnelsen av filmen har få likhetstrekk med den vi forlater mot slutten, og filmens budskap om kjærlighetens kraft til å forandre mennesker føles omtrent like naiv som oppløftende. Ingen tvil om at «God’s Own Country» er en film laget med mye lidenskap og personlig engasjement; preget av detaljer som bare kan være selvopplevde. Kjærlighetsscenene er mer intime enn de fleste i sin sjanger, drevet av den samme jordnære, rurale ærligheten som preget det røffe miljøet rundt hovedpersonene.
Regidebutant Francis Lee har ingen romantiske vrangforestillinger om den harde hverdagen som bonde i Yorkshire, men skildrer alt med usentimental kjøkkenbenkrealisme. Det er ikke fritt for at dette føles som en «Brokeback Mountain» forflyttet til den britiske landsbygda, uten at «God’s Own Country» nødvendigvis har helt den kommersielle gjennomslagskraften. Men dette føles autentisk, gjennomlevd og veldig personlig.