Annonse
«Assassin’s Creed» satser på gravalvorlig Shakespeareiansk tyngde fremfor humoristisk eventyrlyst, og gjenforener hovedrolleinnehaverne Michael Fassbender og Marion Cotillard med «Macbeth»-regissør Justin Kurzel.

Gjentar historien

Som den spanske filosofen George Santayana sa: de som ikke husker fortiden er dømt til å gjenta den. Så her starter altså filmåret 2017 med en kostbar og ikke altfor vellykket dataspillfilm.

Annonse
Filmer

 

3

EVENTYR

«Assassin’s Creed»

Regi: Justin Kurzel

USA, 2016

For hver spillmatisering som settes opp på kino er man programforpliktet til å ramse opp titler som allerede har floppet skikkelig; fra «Super Mario Bros» til «Prince of Persia: The Sands of Time». La oss isteden bare nøye oss med å slå fast at selv om enkelte filmer har lykkes kreativt («Silent Hill»), og andre har lykkes kommersielt (den evigvarende «Resident Evil»-serien) – så har ingen spillmatiseringer fikset begge deler. «Assassin’s Creed» satser på gravalvorlig shakespeareiansk tyngde fremfor humoristisk eventyrlyst, og gjenforener hovedrolleinnehaverne Michael Fassbender og Marion Cotillard med regissøren, komponisten og filmfotografen fra «Macbeth» (2015). Fassbender har også vært med på å produsere filmen, i håp om at dette vil bli første kapittel i en filmtrilogi. Heller tvilsomt, er jeg redd. Dette ligger godt an til å bli et tapsprosjekt, både når det gjelder kreativ og kommersiell valuta. Synd. For «Assassin’s Creed» bygger på en mytologi som har skyhøyt potensial for spennende historiefortelling, full av oppviglerske perspektiver på politikk og religion.

Fremfor å ta den mest åpenbare retningen og filmatisere et av dataspillene, velger Justin Kurzel å kjøre sitt eget løp. Med en ny historie skapt spesielt for filmen, et nytt miljø, ny hovedperson og nye varianter av spillseriens mest kjente elementer. Alt sirkler likevel fortsatt rundt den evige tvekampen mellom den liberale Assassin-ordenen og de konservative Tempelridderne. Sistnevnte personifisert av storkonsernet Abstergo Industries, som er på jakt etter en urtids-teknologisk duppeditt kalt Edens Eple. Nøkkelen til vår frie vilje, og arvesyndens forbudte frukt. Etter to tilbakeblikk og en «henrettelse» våkner den dødsdømte fangen Callum Lynch (Michael Fassbender) opp i et postmoderne Abstergo-laboratorium i Madrid. Her plugges han rett inn i en avansert VR-tidsmaskin kalt The Animus, som lar ham gjenoppleve minnene til sin tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar Aguilar de Nerha (Fassbender, igjen). En snikmorder i Assassin-brorskapet under den spanske inkvisisjonens tid, der han bekjemper tempelriddere med hjelp av parkour og skjulte stikkvåpen. Filmen har noen spektakulære stunts, storslagne scener og en rolleliste som ellers inkluderer tungvektere som Jeremy Irons, Charlotte Rampling og Brendan Gleeson. Men alt er dessverre blottet for puls, fremdrift og indre liv. For ordens skyld: Undertegnede har spilt og anmeldt mesteparten av «Assassin’s Creed»-dataspillene siden serien startet for ti år siden, og er høvelig godt lommekjent i dette universet. Det er dermed vrient å si hvordan alt dette vil fungere for publikummere som ikke har noe forhold til spillene, men det er mye som skurrer for oss som setter stor pris på «Assassin’s Creed»-seriens brutale blanding av historiefortelling, åpen verden-herjing og historisk turisme.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Ikke minst at filmen velger å fokusere så mye på det minst vesentlige i spillserien: partiene som utspiller seg i nåtid. Her har man en uendelig forhistorie å ta for seg, men isteden foretrekker «Assassin’s Creed»-filmen å overforklare ting vi ikke bryr oss et bær om. Spillserien inkluderer hittil ni hovedspill, et dusin avleggere (samt flere romaner og tegneserier), og har i årenes løp bygget opp et en mytologi som er så kompleks at selv fansen trenger et tykt oppslagsverk for å holde oversikten (det eksisterer, og er utgitt i hittil tre reviderte utgaver). Filmversjonen gjør et heltemodig forsøk på å presse inn mye av mytologien på under to timer, med alt det medfører av informasjonsoverdoser – mens det vi forventer svar på blir spart til eventuelle oppfølgere.

Det er dessuten en belastning at en dataspillserie med streng voksengrense er filmatisert med hensyn til lav PG13-aldersgrense i statene, noe som understreker at de kommersielle kreftene nok en gang knebler den kreative friheten. Med tanke på ressursene og talentene involvert er det lett å anta at studioinnblanding er den fremste årsaken til at filmen føles så fragmentert, rotete redigert og ufokusert, men hvem vet? Kanskje vi bare er nødt til å innse at langfilmversjoner av spillopplevelser i sin natur er dømt til å bli lite tilfredsstillende. Ubisoft har angivelig planer om å produsere en «Assassin’s Creed»-streamingserie for Netflix, noe som sikkert vil være en betydelig bedre bruk av ressursene enn å brenne av over 125 millioner dollar på nok et blodfattig salgsprodukt preget av lav aldersgrense, kompromisser og snodige feilvurderinger. Til tider underholdende, men ikke særlig vellykket. Den samme, gamle historien er gjentatt nok en gang - og jeg tviler på at noen vil lære av den.

Annonse