Gir Operaen tredimensjonalt liv

«Jeg er et hus» innleder Margreth Olin i sin nye film, som er en av de fire - opprinnelig seks - filmene som sammen utgjør 3D-kinofilmen «Cathedrals of Culture». Huset hun «er», er Operaen i Bjørvika, gitt i oppgave av den anerkjente tyske filmskaperen Wim Wenders, som er kjent for filmer som «Paris, Texas», «Buena Vista Social Club» og 3D-ballettfilmen «Pina».

- Hvis bygninger har sjel og hvis hus kunne snakke, hva ville de fortalt? For meg var det enkelt å gå inn i den tanken. Alle hus har en historie. Også de veldig nye, som Operaen. Det er en fin tanke at bygninger bevarer minner om oss. Så jeg bestemte meg for å velge noen øyeblikk og fryse dem, nesten som en minnebank for huset. En dansers fantastiske hopp, måten en besøkende snur seg på. Store og små ting, sier Margreth Olin til Dagsavisen.

Mennesker gir liv

Mennesker heller enn arkitektoniske detaljer, selv om sistnevnte også ytes rettferd.

- Min film handler like mye om folk som om hus. Operaen er laget av marmor, glass, aluminium og eik. Konstruksjonen er skjellettet i huset. Men menneskene er hjerteblodet. Når de er der, settes huset i bevegelse. Det unike for akkurat Operahuset er at det er bygd for å signalisere at alle er velkommen. Arkitektene i Snøhætta ønsket det, å skape et hus som reflekterer sosialdemokratiske verdier, som likhet. Det ble viktig for meg å skape en film som forteller det.

For den som kjenner Margreth Olins dokumentarfilmer om kropp, aldring, ungdomsskolehverdag, rusbrukere og andre utenfor den vellykkede hovedstrømmen, kommer det neppe som en overraskelse at hun bryr seg mer om mennesker enn om byggkonstruksjon:

- Jeg er ikke opptatt av arkitektur løsrevet fra mennesket, som en studie av perioder og stil. Ser alltid mer på folk enn på bygninger. Men også på systemer, på samfunnet. Slik ligner jeg arkitekten. Vi har begge ideer om hvordan man kan gjøre omgivelsene og samfunnet bedre. Jeg synes det er veldig interessant hvordan arkitekturen påvirker oss. Vi preges av omgivelsene i enormt stor grad, samtidig som omgivelsene er er et resultat av hvem vi til enhver tid er.

Inne og ute

Det blir ekstra tydelig i Operaen, hvor innsiden og utsiden av huset betyr like mye, selv om de er brukes til svært ulike ting.

- Inne har du alle som jobber der i de ulike verkstedene, for å foredle en idé. Ideene er hentet fra virkelighetens verden. Den finnes ute på taket, der folk går tur, dater, ser på utsikten, holder picnic, tar morgenbad. I Operaen smelter de sammen. Jeg har dessuten tenkt mye på hvordan Operaen ligger der byens sorte hjerte var, i et område som tidligere huset uteliggere, rusavhengige. Det ligger mange virkelighetstragedier i grunnen under Operaen. Den kraften smitter over på bygget.

«Cathedrals of Culture» er laget i 3D. Det ga mersmak: - Jeg ble så forelsket i 3D-teknikkens muligheter at jeg vurderte og prosjekterte å lage min neste film, om Snåsamannen, i 3D. Ikke for effektmakeriet, men for å kunne videreutvikle å jobbe med å portrettere mennesker i 3D. Men jeg landet til slutt på at teknikken ville komme i veien for det jeg ville fortelle om Joralf. Forhåpentligvis får jeg gjort noe annet i 3D senere, der det er metodisk rett.

Å bli invitert med på laget av selveste Wim Wenders er åpenbart en fjær i hatten. Så Olin takket ja, selv om arbeidet med filmen da måtte foregå parallelt med friluftsteater i Trøndelag og debut som teaterregissør ved Nationaltheatret med «Jo fortere jeg går...» i høst.

- En ære å bli spurt, så jeg måtte jo bare få det til. Selv om hele høsten i fjor ble veldig preget av «Margreth gjør ting for første gang», ler hun.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no