Annonse
«Marnie – min hemmelige venninne» er en visuelt helt nydelig film som beveger seg i grenselandet mellom drøm og virkelighet. FOTO: ARTHAUS

Ghiblis vakre svanesang

Det gjenstår å se om det japanske animasjonsstudioet Ghibli har laget sin aller siste kinofilm, eller om de bare har tatt seg en pustepause. La oss virkelig håpe at de snart er tilbake.

Annonse
Filmer

 

5

ANIMASJON

«Marnie – min hemmelige venninne»

Regi: Hiromasa Yonebayashi

Japan, 2014

Stormesteren Hayao Miyazaki-san ser i alle fall ut til å ha trukket seg tilbake som langfilmregissør, selv om han fortsatt pusler med kortfilmer og manga-tegneserier. Så helt pensjonert er han heldigvis ikke. Ghibli-studioet gjorde seg nylig ferdig med en lang TV-tegnefilmserie basert på Astrid Lindgrens «Ronja Røverdatter», men deres hittil siste kinofilm er Oscar-nominerte «Marnie – min hemmelige venninne». Et varsomt drama basert på en snart femti år gammel roman av britiske Joan G. Robinson, som Miyazaki selv har kåret til en av sine favorittbarnebøker. Jeg nøler likevel med å kategorisere «Marnie» som en barnefilm, til det er historien trolig for gåtefull, poetisk, saktmodig og komplisert. Noe som på ingen måte forminsker skjønnheten i denne rørende tegnefilmen, som er av skyhøy Ghibli-kvalitet og en skikkelig vakker svanesang hvis studioet mot all formodning bestemmer seg for å stenge dørene.

Tolvåringen Anna sliter med astma, isolasjon og dårlig selvbilde. Som foreldreløs føler hun seg alltid litt utenfor, og klarer ikke helt å stole på fosterforeldrene etter å ha oppdaget at de mottar penger fra staten for ta vare på henne. Etter et voldsomt astmaanfall sendes Anna til fostermorens Yorikos slektninger på Hokkaido, i en idyllisk landsby ved sjøen. Her skal Anna tilbringe sommeren i den friske luften, sammen med det koselige ekteparet her og fru Oiwa. Hun trives best i ensomhet foran skisseblokken, men blir trukket mot et forfallent herskapshus ved sjøen. Her møter Anna jevngamle Marnie, en lettere aristokratisk skjønnhet med langt blondt hår og gammeldagse klær. Annas umiddelbare nærhet til Marnie grenser mot en besettelse, og hun besøker det gamle herskapshuset så ofte hun kan. Det er som om de har kjent hverandre for alltid, og jentene lover hverandre å være bestevenner for evig. Anna lokkes ut av skallet sitt og blomstrer opp, men Marnie er en veldig besynderlig jente. Sannelig ikke lett å vite om hun er en virkelig pike med mørke hemmeligheter, et spøkelse eller en fantasifigur Anna har diktet opp for å takle fremmedgjøringen hun føler som fosterbarn. Eller eventuelt noe helt annet.

«Marnie – min hemmelige venninne» beveger seg i grenselandet mellom drøm og virkelighet, og holder såpass hardt på mysteriene at selv voksne publikummere kan ha problemer med å skjønne ut hvor historien er på vei. Selv etter at svarene kommer er fortsatt flere elementer åpne for tolkning, og det er en psykologisk dybde her som var fraværende i regissørens forrige film, «Ariettas hemmelige verden». Dette er en veldig ukonvensjonell historie å lage tegnefilm av, og under overflaten bobler det dessuten en del interessante greier. Annas nære vennskap til drømmepiken Marnie er til forveksling lik en første forelskelse, og kan tolkes som en lesbisk jentes første famlende forsøk på å finne sin seksuelle identitet. Filmen berører også japanernes nasjonalistiske skepsis til «raseblanding». Annas biologiske foreldre var flerkulturelle, og hun reagerer med rasende fortvilelse da en jevnaldrende jente nevner hennes blå øyne. En del av disse nyansene vil sikkert gå tapt for et vestlig publikum, men selv om filmen er skildret fra et japansk perspektiv er det lett å se at boken var veldig influert av erkebritisk gotisk romantikk.

«Marnie» er den første Studio Ghibli-tegnefilmen laget uten kreativ input fra Miyazaki, men hans ånd hviler fortsatt over hele prosjektet. Visuelt er filmen helt nydelig, selvfølgelig. Preget av lune pastellfarger, møysommelig detaljrikdom og den typen personlig håndverk Ghibli-studioet er viden kjent for. Det er noen tårevåte følelsesbrudd her som Myazaki-san neppe ville ha gått godt for, og en sentimentalitet som er ukarakteristisk for Ghibli. Alt er allikevel bygget på ekte følelser, og filmen er til tider oppriktig rørende – ikke minst fordi den er befolket av godhjertede mennesker som bare vil hverandre godt. I likhet med så mange av Ghiblis produksjoner vil nok foreldre og eldre søsken sette større pris på «Marnie» enn utålmodige unger, men alle får sitt. Her hjemme er filmen sensitivt dubbet på norsk, med hjelp av blant andre Sofia Tjelta Sydness, Hedvig Knapstad Geiran og Milla Barr Kongsten, men til glede for oss voksne blir den attpåtil satt opp i sin japanske originalversjon. Sånn skal det gjøres! Med dette avsluttes et sentralt kapittel i tegnefilmhistorien, og det er selvfølgelig en sørgelig katastrofe hvis vi i likhet med hovedpersonen Anna må vinke farvel til denne magiske verdenen uten flere Ghibli-filmer å se fram til. Heldigvis har de etterlatt oss en betydelig kulturarv som vi stadig kan vende tilbake til.

Annonse