4
DOKUMENTAR
«Whitney: Can I Be Me?»
Regi: Nick Broomfield & Rudi Dolezal
USA/Eng. 2017
I likhet med Oscar-vinneren «Amy» (2015) er «Whitney: Can I Be Me?» en kartlegging av et naturtalent som ramler ned i de fleste av berømmelsens fallgruver: suksess i ung alder, dårlige innflytelser, rusproblemer og en offentlig nedsmelting. Ingen var særlig overrasket da Whitney Houston ble funnet død 11. februar 2012. En tragedie fordoblet av at hennes eneste datter Bobbi Kristina døde på samme måte tre år senere, bare 22 år gammel.
I motsetning til «Amy» slipper ikke «Whitney: Can I Be Me» oss særlig nært innpå hovedpersonen, og gir oss ikke noen dypere forståelse av hva som egentlig drev henne. Vi får ingen store avsløringer eller oppsiktsvekkende øyeblikk, bare en tradisjonell gjennomgang av en artistkarriere som endte i forutsigbar selvdestruksjon. Den tenårige gospelsangeren fra gettoen, som ble formet om av svengali-mogulen Clive Davis og markedsrettet mot et hvitt publikum. Nippy fra the Hood, gjenfødt som en uskyldsren pop-prinsesse. Salgsproduktet som bare ville være seg selv. Selv de av oss som i utgangspunktet ikke har et særlig dypt forhold til artisten Whitney Houston kan fortsatt bli berørt av talentet hennes, og den selvdestruktive spiralen som endte i et badekar i The Beverly Hills Hotel.
Drivkraften i denne dokumentaren kommer fra materiale den østerrikske musikkvideoskaperen Rudi Dolezal filmet under den europeiske delen av Houstons «My Love is Your Love»-verdensturne høsten 1999. Med dette som utgangspunkt prøver den britiske dokumentarfilmskaperen Nick Broomfield å gi oss en rundtur i det alt for korte livet til Whitney Houston - med hjelp av en serie ferske intervjuer han har utført med medlemmer av hennes stab, venner, backup-sangere og livvakten David Roberts. Broomfield har imidlertid ikke fått noen av hennes nærmeste i tale, og må fylle tomrommet med gamle TV-intervjuer, nyhetsinnslag og hjemmevideoer. Boet etter Houston har gjort sitt beste for å få hele filmen stanset, vel vitende om at Nick Broomfield tidligere har laget kontroversielle, hardtslående og tidvis nådeløse dokumentarer som «Kurt & Courtney» (1998), «Biggie and Tupac» (2002) og «Sarah Palin: You Betcha!» (2011). Broomfield holder seg denne gangen bak kamera og demper de sensasjonelle impulsene sine veldig. Han inkluderer scener der Whitney Houston og ektemannen Bobby Brown åpenbart er skikkelig på kjøret, men forskåner oss taktfullt fra mye materiale som kunne ha plassert dem begge i et enda dårlige lys. Her er det ingen klipp fra den ydmykende reality-serien «Being Bobby Brown», ingen kvalme «dookie bubble»-øyeblikk, eller glimt fra noen av Houstons katastrofale konserter i årene før hun døde. Selv i konsertopptakene fra 1999-turneen er det åpenbart at Whitney Houston sliter; hun vrenger de høye notene smertefullt ut av seg mens kokainsvetten siler, og ser ut til å miste all livsgnist så fort hun geleides bort fra scenen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Den største tragedien ved Houstons alt for korte liv er hvor forutsigbar hennes ferd mot avgrunnen er; alle de erketypiske elementene er på plass. En dominerende mor som lever gjennom datterens suksess. En utvidet familie som bruker opp pengene hennes. Dårlige innflytelser. Rus i tidlig alder. Rovdrift på et skjørt talent. Et destruktivt kjærlighetsforhold som bringer frem det verste i begge parter. «Whitney: Can I Be Me» lemper allikevel ikke skylda for Houstons problemer over på ektemannen Bobby Brown. Hun ruset seg lenge før de traff hverandre, og forholdet deres ser ut til å være drevet av gjensidig kjærlighet før misbruket tar overhånd. Som det sies på et tidspunkt i filmen: han introduserte henne til alkohol, hun introduserte ham til kokain. Det gikk som det måtte gå.
Mer interessant er skildringen av Houstons første kjærlighet: den lesbiske barndomsvenninnen Robyn Crawford. At Whitney Houstons var bifil kolliderte med hennes suksess blant religiøse publikummere, og dyttet Crawford stadig lengre ut på sidelinjen mens Houston trengte henne som mest. Robin Crawford har kategorisk nektet å uttale seg om sitt forhold til Whitney Houston etter at hun ble dyttet ut i kulden i 1999, og Nick Broomfield har heller ikke lykkes med å få intervjuet henne. Synd, for hun er akkurat det esset «Whitney: Can I Be Me» trenger. Man sitter igjen med følelsen av at Broomfield startet med store ambisjoner om å grave dypere; avdekke hemmeligheter og lette på slør – men bare ble møtt av lukkede dører. Så isteden får vi bare en samling resirkulerte arkivopptak som forteller oss en gripende historie om det vi allerede vet: at tragedier ligger i berømmelsens natur, og at lysene som brennes i begge ender alltid slukker fortest.