Film

Frihet, fellesskap og midtlivskriser

Thomas Vinterberg melker mye drama fra sin oppvekst i et københavnsk kollektiv på syttitallet, i denne filmversjon av hans teaterstykke «Kollektivet».

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Kollektivet»

Regi: Thomas Vinterberg

Danmark – 2016

Trolig et smart trekk å vende tilbake til velkjente trakter etter fjorårets «Far from the Madding Crowd». Vinterbergs engelskspråklige produksjoner mangler det skarpe blikket han retter mot den danske folkesjelen, og selv om «Kollektivet» er en av hans mindre bemerkelsesverdige filmer kan man ikke kritisere Vinterberg for mangel på innsikt. Hovedrollen spilles av multitalentet Ulrich Thomsen, som selv er tilbake i Danmark etter flere år som kjøttgangsteren Kai Proctor i den nylig avsluttede kabelserien «Banshee». Han er den middelaldrende arkitekturlæreren Erik, som arver et staselig herskapshus på 450 kvadratmeter av sin avdøde far. Planen er å selge eiendommen, men kona Anna (Trine Dyrholm) har et bedre forslag. Hva om de spriter opp ekteskapet ved å starte et kollektiv? Hun kjeder seg, og trenger noen andre å snakke med. Erik trenger stillhet for å jobbe, men lar seg til slutt overtale for å tekkes kona og bevare husfreden. De inviterer et halvt dusin venner og kjente til å flytte inn sammen med dem. Kompisen Ole (Lars Ranthe) kommer drassende med eiendelene sine i to plastposer, og har en lei tendens til å brenne opp tingene til dem som ikke rydder opp etter seg selv.

Kjæresteparet Steffen (Magnus Millang) og Ditte (Anne Gry Henningsen) flytter inn med sin hjertesyke sønn Vilads. Snart får de selskap av frilynte Mona (Julie Agnete Vang) og overfølsomme Allon (Fares Fares) – som har dårlig utstråling og ingen inntekt. For Anna er dette fellesskapet ren lykke, og en dose frilynt energi etter 25 års ekteskap. Hun er imidlertid ikke forberedt på at Erik vil utnytte denne friheten til å innlede et kjærlighetsforhold til den 24 år gamle eleven Emma (Helene Reingaard Neumann), som ser akkurat ut som kona gjorde i hvetebrødsdagene. Anna holder fasaden oppe, og foreslår nølende at kanskje Emma flytter inn i kollektivet sammen med dem. Muligens for å demonstrere akkurat hvor frilynt hun er, kanskje fordi hun er redd for å miste ektemannen, og trolig fordi hun satser på at forholdet blir kortvarig. En avgjørelse som uansett årsak blir katastrofalt for husfreden.

Vinterberg utforsker det samme miljøet som hans svenske kollega Lukas Moodysson gjorde i «Tilsammans» (2000), men er ikke like interessert i å utforske humoren som oppstår når en gjeng fremmede mennesker bestemmer seg for å bo tett sammen. Det danske kollektivet består dessuten av godt voksne og forholdsvis respektable folk, som ikke utnytter den løsslupne tidsånden til orgier, rus og konebytte, men nøyer seg med litt nakenbading, øl og kjederøyking. Vinterberg er mest opptatt av dynamikken mellom ektefellene Anna og Erik, og gnisningene som oppstår når kollektivismen utfordres av personlige behov.

Trine Dyrholm har den vanskeligste rollen her, og får noen helt hjerteskjærende scener etter at Anna går på en alvorlig knekk. Dyrholm gjør en så nyansert, gripende prestasjon at hun med god grunn ble belønnet med Sølvbjørnen for beste kvinnelige skuespiller under Berlin-festivalen tidligere i år, mens filmen var nominert til Gullbjørnen. Det er lett å mistenke at Vinterbergs alter ego i filmen er ekteparets fjortenårige datter Freja (Martha Sofie Wallstrøm Hansen), som håndterer foreldrenes turbulente forhold ved å gjenta deres feil. Hun finner seg en kjæreste som er like kald og fraværende som faren, og klamrer seg til ham. «Kollektivet» har på ingen måte den samme kraften som Vinterbergs «Festen» eller «Jakten», til det er historien langt mer beskjeden og innsatsen mye lavere – men dette er fortsatt et velspilt, velregissert og velobservert drama fra en av Skandinavias fremste filmskapere.