Annonse
Alex og Seph etterkommer kompisens siste ønske, og tar med asken på tur. FOTO: STORYTELLING MEDIA

Fra asken til ilden

To venninner kjører Storbritannia rundt med asken til en død kompis, i en road movie full av skarpe vittigheter.

Annonse
Filmer

4

romantisk komedie

«Burn Burn Burn»

Regi: Chanya Button

England – 2015

Vel, dette virket ikke særlig forlokkende. Et to år gammelt «mumblecore»-drama om to britiske damer som kjører rundt i gråvær for å spre asken til en kompis som døde av kreft? Ellers takk. Heldigvis er «Burn Burn Burn» så mye bedre enn den bedrøvelige filmplakaten, og preget av en velutviklet sans for humor som finner en fin balanse med det melankolske alvoret. Tittelen er tatt fra Jack Kerouac-klassikeren «On the Road» (og sitatet: «burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars»), selve husbibelen for «road movie»-sjangeren. Regidebutant Chanya Button scorer høyt når det gjelder troverdige personskildringer og skarpe vittigheter, men ikke like høyt når det gjelder å komme opp med en sterk, sammenhengende historie. Bestevenninnene Alex (Chloe Pirrie) og Seph (Laura Carmichael) tvinges ut på biltur av kompisen Dan (Jack Farthing), som døde av kreft i en alder av 29 år. Han etterlot dem begge en minnepinne med videoopptak av sin siste vilje og testamente: der Dan gir venninnene ansvaret for asken hans – som skal spres over fire av hans favorittsteder. Dan ser for seg at dette vil bli en koselig kjøretur, litt som «Thelma, Louise og det vennlige spøkelset Casper». En sjanse til å si alle de tingene han ikke rakk, og gi jentene noen visdomsord på veien.

Før sin død forsikret Dan at jentene får låne Volvo-stasjonsvognen til hans stefar, og utdelt en Tupperware-boks med asken – som skal plasseres i hanskerommet. Dette er et dårlig tidspunkt for en ukes kjøretur gjennom Storbritannia. Været er dritt, hele oppdraget morbid og venninnene distrahert av personlige problemer. Lesbiske Alex har akkurat tatt kjæresten Pandora på fersken med fjeset langt oppe i sukkerboksen til en annen pike, mens Seph sliter med forholdet til den overbærende forloveden James (Joe Dempsie) og har akkurat fått sparken fra jobben som dagmamma. Alex og Seph begir seg allikevel ut på kjøretur, mens salige Dan gir dem instruksjoner fra den andre siden av graven via galgenhumoristiske videoklipp han spilte inn i månedene før han døde. I oppstarten ser Dan ut til å ha dødsangsten under kontroll, men bitterheten tar gradvis overhånd i takt med kreftsykdommen. Reisen tar jentene til Glastonbury Abbey, videre til Wales, York og avslutningsvis til Skottland, mens de oppdager ubehagelige sannheter om hverandre, seg selv og Dan. Den utadvendte blondinen Seph takler sin usikkerhet om framtida med å ligge med tilfeldige menn, noe som trigger et sårt punkt hos Alex.

Bak sin forknytte fasade skjuler hun noen dype sår, som leder til en hjerteskjærende bekjennelse mens Alex er spent opp på et kors i en kirke. «Burn Burn Burn» er befriende uforutsigbar og virkelig bra spilt. Særlig av Chloe Pirrie, som utmerker seg i en nyansert og særegen personskildring. Filmer som dette er nærmest dømt til å bli episodiske, og «Burn Burn Burn» vier mye av tida til folkene Alex og Seph møter på sin vei. Rollelista er fylt opp av gjestespill fra komikere som er høvelig velkjente i hjemlandet (selv om vi kanskje ikke kjenner igjen navnene deres her hjemme), deriblant Sally Phillips («Bridget Jones Diary»), Alice Lowe («Sightseers») og Julian Rhind-Tutt («Green Wing»). Sistnevnte spiller en innpåsliten, paganistisk friker jentene beskriver som «en harmløs Charles Manson». En del av disse sidehistorien viser seg å bare være blindspor, som gjør filmen mindre fokusert enn den burde være. Dette er allikevel en severdig halvveis-til-midtlivskrise-film med betydelig publikumsappell: en sympatisk formaning om å carpe diem så det suser, ikke sløse bort tida på uvesentligheter og leve mens man fortsatt gjør det.

Annonse