4
DOKUMENTAR
«He Named Me Malala»
Regi: Davis Guggenheim
USA, 2015
Hvis dette var en anmeldelse av Malala Yousafzai som person ville hun lett ha sprengt hele terningskalaen, men som dokumentarfilm er «He Named Me Malala» mangelfull. En veldig Hollywoodsk skildring av denne bemerkelsesverdige menneskerettsaktivisten, produsert av ekteparet Walter F. Parkes og Laurie MacDonald («Amistad», «Gladiator») og regissert av David Guggenheim – som er mest kjent for Al Gores lysbildeshow «En ubehagelig sannhet» (2007). Dette er dessuten til dels en tegnefilm, der nøkkelscener fra livene til Malala og hennes familie er illustrert med pastellfargede animasjoner av Jason Carpenter, akkompagnert av et svulstig musikkspor av Thomas Newman («Spectre», «Bridge of Spies»). Det kan dermed virke som om «He Named Me Malala» bevisst sikter inn en Oscar-nominasjon, og er tilrettelagt for amerikanere som foretrekker polerte heltesagn fremfor den mer kompliserte virkeligheten. Synd, for Malala er den siste personen i verden som trenger denne typen staffasje. Hun har i en alder av 18 år opparbeidet seg en livshistorie preget av usedvanlig heltemot, karakterstyrke og intelligens.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det hjelper også at hun er så naturlig sjarmerende, sympatisk, veltalende og vittig. Det eneste du egentlig behøver å gjøre er å rette et kamera mot Malala og høre på det hun har å si. Ingen grunn til å sprite opp filmen med pompøs kormusikk og tegnefilmsnutter som prøver å mytologisere fortida hennes. De sekvensene som fungerer best her er dermed dem som lar Malala være seg selv uten dramaturgiske føringer. Scenene der hun i det ene øyeblikket terger den nigerianske presidenten Goodluck Jonathan og konfronterer Obama om droneangrep, mens hun i det neste bryter håndbak med broren sin (hun vinner lett) og viser venninnene sine korttriks. Davis Guggenheim ser ut til å ha fått full tilgang til Malala og hennes familie etter at de flyttet til Birmingham i England, og følger dem med håndholdte kameraer mens vi får en grei oppsummering av hendelsene som ledet dem dit. «He Named Malala» hopper litt rundt på tidslinjen, mens vi får et lettfattelig innføringskurs i forhistorien hennes. Om hvordan hun ble døpt Malala etter den mytiske, afghanske heltinnen som inspirerte sitt folk til kamp mot den britiske invasjonsmakten under slaget om Maiwand i 1880. Et navn som legger opp til storhet og tunge utfordringer, og som røft oversatt betyr «sorgtynget». Malala ser ut til å ha en instinktiv motvilje mot å fokusere på negative ting, og vil helst ikke svare på spørsmål om all smerten hun har blitt utsatt for etter at Taliban i 2012 prøvde å stilne stemmen hennes med en kule i hodet. Rasende over at en viljesterk jentunge våget å utfordre deres terrorvelde i Swat-dalen i Pakistan.
Det er vanskelig å finne en klarere skillelinje mellom rendyrket ondskap og heltemot. På den ene siden: maktsyke fanatikere som brenner bøker, musikk og filmer på bål, henretter uskyldige mennesker for å spre frykt og bomber barneskoler. På den andre: en beundringsverdig tenåring som kjemper for pakistanske kvinners rett til en skolegang. Kunnskaper er som kjent den religiøse fanatismens verste fiende. Alt Taliban oppnådde med attentatforsøket var å gjøre Malala til et symbol, og «verdens mest berømte tenåring». Filmen gir oss ikke noen innsikt i hvordan den enorme medieoppmerksomheten har påvirket henne, eller hva hun føler om sin egen symbolverdi. «He Named Me Malala» fokuserer desto mer på han som døpte henne Malala. Faren Ziauddin Yousafzai; en mild og veltalende lærer som åpenbart er datterens store forbilde. De har et usedvanlig nært bånd, som står i sterk kontrast til Malalas mer distanserte forhold til moren Tor Pekai. En konservativ kvinne uten utdannelse, som fortsatt er preget av religiøs indoktrinering – og rådvill forteller at hun føler seg litt fortapt i familiens nye liv i Birmingham.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Det er en tapt mulighet at Davis Guggenheim skygger unna denne familiedynamikken, og unngår å pløye litt dypere etter virkelig innsiktsfulle øyeblikk. Han nøyer seg med å gi oss en glossy gjenfortelling av det vi allerede vet fra før, og henvender seg i hovedsak til et publikum som knapt har hørt om Malala Yousafzai før dette. Innen Thorbjørn Jaglands karakteristisk stotrete Thor Heyerdahl-engelsk annonserer at Malala er tildelt Fredsprisen i 2014 har Guggenheim allerede pakket sammen filmutstyret sitt, og vinker farvel med Alicia Keys spesialkomponerte «Story to Tell». Må jo sikre seg en sjanse til en Oscar-nominasjon for beste sang, også. Tommelen opp til alt som kan gi mer oppmerksomhet til Malalas heltemodig kamp for menneskerettigheter, toleranse og utdanning som et våpen rettet mot religiøs ignoranse – samt en uforbeholden terning-sekser til Malala selv, som en av vår tids sjeldne forbilder. Jeg kan ikke påstå at «He Named Me Malala» er filmen hun fortjener, men Malalas historie er så sterk at den ikke lar seg redusere av billige triks. Dette føles mer som en offisiell pressepakke enn en innsiktsfull dokumentar, men den vil i alle fall gi arbeidet hennes mer oppmerksomhet – og vil forhåpentligvis sørge for at selvbiografien «Jeg er Malala» ender opp under mange juletrær i år.
LES OGSÅ: Her er Malala Yousafzais nobelforedrag