4
DRAMA
«Kjempen»
Manus & regi: Johannes Nyholm
Sverige, 2016
En feel good-tragedie som tidligere i år ble tildelt Guldbagge-statuetter i kategoriene beste film, manus og sminkeeffekter. Før dette var regissør Johannes Nyholm mest kjent for viral-hitten «Las Palmas» (2011), en prisbelønnet kortfilm om en fyllebaby som går berserk på bar (spilt av regissørens ett år gamle datter). Det Nyholm tidligere har laget av musikkvideoer, animasjoner og eksentriske snutter har en lo fi-oppfinnsomhet som kan minne mye om Michel Gondry og Spike Jonze, men han går litt andre veier i sin langfilmdebut «Kjempen». Til dels en sosialrealistisk skildring av hverdagen til en autistisk trettiåring – som ser ut som en blanding av «Elefantmannen» og Erik Stoltz i åttitallsdramaet «Mask» – til dels en metaforisk fabel om hvordan det er å være konstant utenfor, annerledes og ute av stand til å artikulere hvordan du har det inni deg. Men til dels også en fantasifull feel good-film med innslag av magisk realisme, som velger å fokusere på de små seirene fremfor de store nederlagene. Så en gladfilm, tross alt.
Autistiske Rikard Boberg (Christian Andren) ble født annerledes, og var så deformert at moren Elisabeth (Anna Bjelkerud) brøt sammen. Hun ble psykotisk, vendte ryggen til sønnen og har siden den gangen bodd på en institusjon sammen med en kjælepapegøye. Hun tilbringer mye av tiden med å spille trekkspill. Rikard bor selv på et pleiehjem i Göteborg sammen med en gruppe utviklingshemmede, der han ser ut til å bli tatt godt vare på. Utenfor kan verden være brutal, mens forskrekkede fotgjengere skygger unna og fulle skittstøvler mobber ham. Rikard har problemer med å snakke, men bærer på to store drømmer: den første er å en dag bli gjenforenet med mamma. Den andre å vinne det nordiske mesterskapet i kulespillet boule. Rikard er et råskinn på boule, og medlem av det svenske landslaget. Under et tragisk uhell i treningen får Rikard en metallkule hardt i bakhodet, og ender opp i koma. Han våkner opp noen dager senere, men styret i boule-klubben føler at Rikard må beskyttes mot seg selv – og bestemmer at han ikke får lov til å være med til det nordiske mesterskapet i København. Heldigvis har Rikard en lojal støttespiller i lagkompisen Roland (Johan Kyren), som slår fast at de skal delta i mesterskapet som et uavhengig lag. De skal saktens også vinne hele greia. Herfra blir «Kjempen» en oppløftende historie om to underdogs som bekjemper alle odds for å triumfere i en obskur konkurransesport. Regissør Johannes Nyholm har selv både spilt boule og jobbet på pleiehjem for utviklingshemmede, så han har trukket mye materiale fra sitt eget liv.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Nyholm tar dessuten noen snurrige turer inn i fantasiens verden, mens Rikard har visjoner av at han er en diger kjempe som stabber rundt i den svenske naturen som et mektig troll. Filmen er inspirert av en feberdrøm regissøren hadde i barndommen, og de digitale spesialeffektene er delvis folkefinansiert via Kickstarter. Hovedrolleinnhaver Christian Andren er så overbevisende at jeg måtte dobbeltsjekke på nettet for å inne ut om han bare spiller en versjon av seg selv. Men nei, i virkeligheten deler han fint få likhetstrekk med rollefiguren. Christian Andren ble selv rammet av kreftarten neroblastom og skoliose tidlig i barndommen, så han er handicappet. Rollefigurens deformasjoner er imidlertid en avansert lateksmaske, en illusjon det tok over tre timer daglig i sminkestolen for å skape. Andren gjør en skikkelig sterk, sympatisk og sårbar skuespillerprestasjon, som bare forsterkes av den dokumentariske stilen regissør Johannes Nyholm legger seg på her. Flere av scenene tar i bruk skuespillere med Downs syndrom og utviklingshemming, sammen med amatører uten tidligere filmerfaring. Det er muligens ikke tilstrekkelig med historie her til å fylle en hel langfilm, men de små øyeblikkene fester seg virkelig. Mot slutten hopper «Kjempen» helhjertet ut i eventyrverden med begge ben, på en måte som muligens vil etterlate enkelte publikummere en smule perplekse – men det er akkurat denne kombinasjonen av fantasifrodighet og kjøkkenbenkrealisme som gjør filmen så fascinerende.