4
GRØSSER
«A Cure for Wellness»
Regi: Gore Verbinski
USA/Tyskland, 2016
Uansett hva som friker deg ut burde «A Cure for Wellness» dekke dagsbehovet. En psykologisk thriller, skråstrek gotisk arthouse-grøsser, skråstrek sosial satire, skråstrek eksentrisk mindfuck, som serverer et koldtbord fullt av fordervet fobiføde. Dette er en forbløffende ambisiøs sjangerfilm som aldri helt klarer å bestemme seg for hvilken sjanger den egentlig tilhører, eller hva den ønsker å si. Jeg kan ikke med hånden på hjertet hevde at «A Cure for Wellness» er direkte vellykket. Til det er filmen for altfor ufokusert og overlesset. Det er likevel skikkelig imponerende at Gore Verbinski har fått finansiert en såpass sær film som dette, uten å måtte inngå kreative kompromisser. «A Cure for Wellness» er noe så sjeldent som en amerikansk storproduksjon som ikke er en nyinnspilling, oppfølger eller avlegger. Den er ikke basert på en roman, tegneserie, TV-serie, merkevare eller leketøykolleksjon – men er en originalhistorie av manusforfatteren Justin Haythe (som også skrev Verbinski-floppen «The Lone Ranger»), iscenesatt med streng voksengrense og betydelige ressurser. Gore Verbinski er mest kjent for de tre første «Pirates of the Caribbean»-filmene, men han er en visuell historieforteller med stort spenn og et veldig skarpt øye (eller to) for komposisjoner. Verbinski har boltret seg i en rekke forskjellige sjangere, men fri fra de kommersielle forventningene til Disney-konsernet har han endelig muligheten til å slippe seg skikkelig løs.
Litt for løs, kanskje. Innledningsvis minner dette mye om Martin Scorseses «Shutter Island»; et inntrykk som forsterkes av at hovedrolleinnehaver Dane DeHaan er utseendemessig veldig lik Leonardo DiCaprio. Han er den unge finansakrobaten Lockhart, som sendes til et sanatorium i de sveitsiske alpene for å spore opp den forvunnede konsernsjefen Mr. Pembroke. Volmer-instituttet tilbyr terapeutisk velvære for sine velstående klienter, med hjelp av en vannkilde som angivelig har helende egenskaper – men også enkelte bivirkninger. Overlegen Dr. Heinrich Volmer (Jason Isaacs) hevder at gjestene står fritt til å reise hjem når de måtte ønske, men at Mr. Pembroke ennå ikke er ferdig med behandlingen. I mellomtiden er Lockhart mer enn velkommen til å prøve instituttets fasiliteter, som inkluderer sauna, svømmebasseng, vanntanker, stor frokost-buffet og en kjeller full av morbide hemmeligheter. Etter at Lockhart brekker benet har han ikke noe annet valg enn å bli værende, mens han hinker rundt på krykker, etterforsker sanatoriets mørke forhistorie og muligens mister vettet sitt. Blant ingrediensene: incest, rasehygiene, selvmord, bilulykker, dyremutilasjon, hallusinasjoner, nesten-drukningsulykker forårsaket av onani i arbeidstiden og en toalettskål full av åler. Samt stygge brannskader, mye rynkete hud og tidenes mest ubehagelige tannlegetime siden Dustin Hoffman ble spurt: «Is it safe?».
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Gore Verbinski bygger sakte og metodisk opp en skikkelig klam stemning her, ikke helt ulikt den han mante frem i «The Ring» (2002). Han benytter den samme filmfotografen – Bojan Bazelli – og sammen kommer de opp med noen veldig oppfinnsomme sekvenser. «A Cure for Wellness» er fylt til randen med snedige, visuelle løsninger – men alt for mange av dem fungerer mye bedre som løsrevne «WTF»-øyeblikk enn som del av en sammenhengende helhet. Verbinski overforklarer dessuten plottpoengene sine så grundig at vi ender opp med å lukte lunta lenge før hovedpersonen, noe som blir et problem i en film som varer i utmattende 146 minutter. Historien går totalt av hengslene mot slutten, som blir så gotisk, operaisk og sprøyte gal at jeg fortsatt ikke sikker på om det ødelegger filmen helt – eller hever den til et nytt nivå. Innen den tid vil sikkert mange publikummere for lengst ha meldt seg ut, men de av oss som elsker eksentriske kultfilmer vil finne stor fryd her. Det er noe beundringsverdig i hvordan Verbinski kompromissløst følger visjoner sine, og serverer så mange fobiske mareritt på en gang.