Fleet Foxes plukker opp de løse trådene

Seattle-bandet Fleet Foxes, startet og ledet av norskamerikanerne Robin Pecknold og Skyler Skjelset, har med sine to album blitt et av de store bandene innen «skjegg-pop». Med fokus på melodiske låter og vokalharmonier har de blitt en konsert- og festivalfavoritt verden over, og deres siste album, «Helplessness Blues», klatret helt opp på førsteplass på VG-lista i 2011.

Så ble det stille. Pecknold flyttet til New York for å studere og trakk seg tilbake fra rampelyset, og bandet tok pause på ubestemt tid. Fansen begynte etter hvert å lure på om de noensinne ville komme tilbake, men i 2016 begynte det endelig å røre på seg på bandets sosiale medier. Ett år senere er det klart for albumslipp for kvintetten, denne gang uten trommis Tillman som forlot bandet i 2012 og skapte seg karakteren Father John Misty.

Lang pause

– Vi planla aldri at pausen skulle bli så lang, forteller vokalist Robin Pecknold i biblioteket på et hotell i London. Det lange håret er klippet kort, hele fremtoningen er mer striglet, men skjegget og flanellsskjorten er fortsatt til stede.

– Før jeg begynte på skolen trodde jeg det skulle bli vanlig avstand mellom de albumene, men studiene tok så mye tid at jeg ikke hadde noe særlig tid til overs for å jobbe med musikk.

Pecknold studerte «undergraduate» (tilsvarer bachelor) i blant annet engelsk litteratur og musikkteori, studier som på hver sin måte relaterer til karrieren som musiker. Han forteller at han ville gjøre noe helt annerledes enn alt han hadde gjort før; han ville ut av komfortsonen, og observere hva slags effekt det hadde på ham. På studiene var det ham og masse 18-åringer, ler han, men forteller at han elsket det til tross for at han var gammel og uhip.

Holistisk album

Studiene var med på å forme det nye albumet, både direkte og indirekte. På musikkstudiet hørte han på musikk som inspirerte det nye albumet. Litteraturstudiet ga ham et nytt og større vokabular som tekstforfatter. I tillegg var han i et miljø som la vekt på og verdsatte ideer. Dette førte til bandets første konseptalbum. Ikke i den forstand at det forteller én lang historie, men heller strukturelt, alle låtene til sammen skaper en enhet. Hver lyd representerer en følelse, et landskap eller en tidsepoke. Det er et holistisk album, forteller han, og funderer lenge. Han er generelt en tenkende type. Når han svarer på spørsmål tar han seg god tid til å forme svar, og ofte kan man nærmest høre tannhjulene tikke av gårde i hjernen hans.

Musikk med mange lag

At musikken ender opp med mange lag er dermed ingen overraskelse. Det nye albumet har fått navnet «Crack-Up», inspirert av et F. Scott Fitzgerald essay, og er et godt skritt inn i det ukjente for bandet. Det er mye mer eksperimentelt enn før, noe mindre harmonisk, og det er tydelig at studiene også ga Pecknold nye redskaper innen låtskriving. Borte er den standard vers-refreng-bridge-strukturen man fant på bandets tidligere utgivelser, og isteden får man soundscapes – lydlandskaper med større vekt på lydopplevelse enn på historiefortelling.

Tittelen avslører også litt om hva man kan forvente av innholdet på albumet. Pecknold forteller at han i stor grad valgte nettopp «Crack-Up» fordi det er det er en sterk tittel i seg selv, men også fordi innholdet på albumet er fragmentert og mikset opp, for så til slutt å bli en enhet. I tillegg er det en dualitet innen musikken; tekstene har dobbel betydning, låtene gir deg gjerne to forskjellige taktarter samtidig, og albumcoveret er et maleri som egentlig er et fotografi.

Ser bakover

– Det handler om balanse, forteller Pecknold og smiler skjevt.

– Det er noe jeg har slitt med bestandig, å finne balanse. Det er noe jeg jobber med daglig. Å kunne ha to motstridende ideer i hodet samtidig. Å kunne stå støtt i virkeligheten, men samtidig kunne sette pris på fantasien.

– Så å skrive albumet var vanskelig, fortsetter han.

– Jeg ville at det hele skulle bli bredere, mer dynamisk, men var også bevisst på at det måtte føles meningsfullt og genuint heller enn tilfeldig. Veldig ofte ser man at band slipper tredjealbum hvor de føler at de MÅ gjøre noe annerledes, de prøver å bli mer rock eller mer pop, men det hele føles tvungent. Det ville jeg unngå.

Til tross for alle forandringene er musikken fortsatt veldig Fleet Foxes. Oppusset og oppdatert, men utvilsomt Fleet Foxes. Pecknold mener det også skyldes en ny og modnere bevissthet hos ham og bandet. Der de tidligere fløt gjennom opplevelsene uten å egentlig ta inn så mye av det som foregikk, kan de nå se tilbake på alt de har opplevd og reflektere over det.

Se bakover gjør de også på det nye albumet, som plukker opp løse tråder «Helplessness Blues» la igjen. Siste tone på «Helplessness Blues» er første tone på «Crack-Up». Dermed henger de to albumene sammen, nærmest som en bru over de seks årene som har gått.

Magic Johnson

For Pecknold var alltid en litt ukomfortabel popstjerne. Fleet Foxes toppet salgslister verden over, spilte på de største festivalscenene, solgte ut spillesteder – blant annet Sentrum Scene i Oslo – men Pecknold skjønte aldri hvorfor. Hvorfor i all verden skulle noen ville putte dem på så store scener foran så mange mennesker? De burde vært så mye bedre før noen ville invitere dem!

Seks år senere har han blitt noe mer selvsikker, men innrømmer gjerne at han er bekymret før comebacket.

– Da jeg var liten var vi på ferie på Hawaii, og på butikken møtte jeg plutselig basketstjernen Magic Johnson. Og det var så overveldende, sånn «Herregud! Det er Magic Johnson!» Så jeg løp tilbake til der vi bodde for å hente penn og papir for å få autografen hans, men det tok jo evigheter, så da jeg var tilbake var han borte. Selvfølgelig. Så jeg er bekymret. For nå er jeg klar. Jeg har kommet tilbake med penn og papir. Men kanskje er ikke publikum ... kanskje er ikke «Magic Johnson» der lenger.