BARNEFILM
«Doktor Proktors prompepulver»
Regi: Arild Fröhlich
Norge, 2014
Den første av to varslede filmer basert på Jo Nesbøs Doktor Proktor-bøker er en garantert suksess på kino. For i likhet med forfatteren har også filmskaperne spekulert i hva som får alle barn til å le frydefullt og hjertelig. Svaret er promp, selvsagt. Legg til en smågal professor, en ond utbytter, et ensomt barnehjerte og en villstyring av en krabat som er mer fabelperson enn guttepjokk, og du har vinneroppskriften klar. Regissør Arild Fröhlich har vannet fantasien med blomstrende spesialeffektbudsjett, med alt fra dataanimerte fjerter til superprompende promponauter som går Den røde baron i næringen. Handlingen er like enkel. Kanonsaluttkommandantens datter Lise (Emily Glaister), hvis mor er så pertentlig at datteren må strykes før hun går ut, finner en ny venn i den den ustyrlige nabogutten Bulle (Eilif Hellum Noraker). De blir kjent med den gale Doktor Proktor, som ved en feiltakelse har oppfunnet et prompepulver som med rett dosering kan skyte deg til himmels uten at det forårsaker andre skader enn hull i buksebaken. Med innspill fra Lise og Bulle øyner Proktor både ære og berømmelse etter å ha latt Bulle prøveprompe pulveret, men den buldrende onde «oppfinneren» Herr Thrane vil selvsagt stjele oppfinnelsen og eliminere doktoren. I tillegg vet vi jo at det bor skumle ting i kloakken, og at alle «normale» foreldre er langt galere enn den nøttede doktoren, som er om en empatisk utgave av tegneserieprofessorer som Champignac (Sprint) og Tournesol (Tintin).
Kristoffer Joner er nydelig som en litt labil Doktor Proktor, som i sine stille øyeblikk forteller om sin ungdoms franske kjærlighet Juliette. Og «stumfilm»-sekvensen med hans historie er filmens overskuddslager. Figurene er alt i alt det beste med en film som ellers blir for visuelt fisefin og stilistisk understreket til at humoren virkelig kan fise fritt av gårde. Atle Antonsens Thrane er ubetalelig, et solid flesk av en slesk, sigarrøykende nordlandsmafioso som bærer den nyrikes tegn på kronisk vulgær podagra. At Antonsen innimellom driver metagjøn med seg selv, viser at han har det morsomt. Sønnene er godt karikert, i likhet med andre figurer som stilles opp som pappmasjevarianter av det Nesbøske persongalleri, befolket av kjente komikere og skuespillere.
Visuelt er filmen skarp og fargeklar, som om Frölich har hatt Wes Anderson i tankene når han har kreert en digitalisert eventyrversjon av besteborgerligheten. I denne idyllen er Doktor Proktor like forstyrrende som en fjert, men som helhet ville filmen blitt bedre med enda mer promp, også av det slaget som lukter. Nå får den polerte visualiteten og de mest tannløse «Torsdagskveld fra Nydalen»-suvenirene så stor plass i filmen at de råere humornyansene ikke slippes fri. Ginge Anviks musikk er et solid «score» som tegner filmens dramaturgiske runddans, men av en eller annen grunn smøres det så tjukt på at det vokser som en enerverende kontrast til filmens lytefrie overflate. Filmen er for all del flott og småmorsom, og alle barn vil sikkert le seg fillete av all prompen, men «Doktor Proktor og prompepulveret» hadde stått seg med litt mer lukt og litt mindre farge.