4
DRAMA
«Idol»
Regi: Hany Abu-Assad
Palestina, 2015
Den palestinske filmskaperen Hany Abu-Assad har tidligere utforsket og uttrykket lidelsene under den israelske okkupasjonen i prisbelønte dramaer som «Paradise Now» (2005) og «Omar» (2013). Noen år tilbake prøvde han seg dessuten som en action-regissør med den dypt underveldende, amerikanskproduserte B-thrilleren «The Courier», som ble sluppet rett på hjemmekino verden rundt. Nå er Abu-Assad tilbake med den første spillefilmen på flere tiår som er spilt inn på location ved Gazastripen. En sann feel-good-historie om Mohammed Assaf, som i 2012 vant andresesongen i den arabiske utgaven av TV-showet «Idol». Spoiler. En slags «Slumdog Millionaire» fra virkeligheten, som er fortalt i to halvdeler. Den første tar for seg barndommen til Mohammed (Qais Attallah), som vokser opp i en flyktningleir i Gaza. Her herjer han bekymringsløst rundt med storesøsteren Nour (Hiba Atallah), en sjarmerende guttejente som er overbevist om at de en dag skal erobre verden. Søsknene starter opp en band sammen med bestekompisene Ahmad (Ahmad Quassim) og Omar (Abdelkarim Abu Baraka), som gjør en lukrativ karriere på å opptre i bryllup. Filmen retter noen små spark til religiøs undertrykkelse av jenter i skildringen av Nour. En liten feministspire som ikke er det spor opptatt av å følge det religiøse samfunnets spilleregler, og hevder at hun aldri kommer til å gifte seg. Nour må likevel stå gjemt bak en stolpe når bandet spiller i bryllupene, der mennene danser tett og intenst sammen mens alle kvinnene sitter på rad med skaut og stramme miner i henhold til Hamas’ vilje.
Mohammed viser seg raskt å være en stort sangtalent, som med hjelp av en snill musikklærer gir ut hjemmelagede CD-er og synger i den lokale moskeen. En familietragedie setter imidlertid en stopper for artistkarrieren, og et drøy tiår fram i tid er han blitt en desillusjonert, ung mann (nå spilt av Tawfeek Barhom) som livnærer seg som taxisjåfør. Gazastripen er i ruiner, framtidsutsiktene sørgelig fraværende og Mohammed er desperat etter å komme seg bort. Hans sjanse kommer med sangkonkurransen «Arab Idol», som snart skal ha auditions i Kairo. For å komme seg dit er Mohammed nødt til å ordne et forfalsket pass med hjelp av en pensjonert smugler som svindlet ham i barndommen. Han må deretter snike seg ut av Gaza uten å bli oppdaget av (den fiktive) barndomsvennen Omar (Ahmad Rokh), som i voksen alder er blitt en fanatisk grensevakt med et sydende hat for syndige TV-konkurranser. Mohammed er nødt til å kjempe mot alle odds bare for å få en sjanse til å delta i «Arab Idol», og blir på veien et fenomen. Siden utfallet er så godt kjent kan man ikke klandre regissør Hany Abu-Assad for å frese fort igjennom selve «Idol»-deltakelsen, som er unnagjort i løpet av noen raske montasjesekvenser. Abu-Assad har åpenbart ikke hatt budsjett til å gjenskape «Arab Idol»-settet, så han tar i bruk oversiktsbilder fra TV-sendingene – med klønete innklippsbilder av fjeset til skuespilleren Tawfeek Barhom, med tett utsnitt og anonym bakgrunn. Autentiske dokumentaropptak av ekstatiske folkemengder gir oss en følelse av akkurat hvor stor deal denne seieren var for palestinere, og hvordan Mohammed ble et symbolsk frihetshåp for et helt folk.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
I likhet med så mange filmer i sin biografisjanger tar «Idol» en del kreative friheter for å skape melodramatikk. Fire av Mohammed Assafs søsken er skrevet helt ut av handlingen, mens i overkant mye er strømlinjeformet og forenklet. Det er dessuten påfallende at Tawfeek Barhom skildrer hovedpersonen som furten og gravalvorlig, mens virkelighetens Mohammed Assaf er et smørblidt ungpikeidol – som sang Backstreet Boys-låter under TV-konkurransen, og ble sammenlignet med Tom Cruise. Filmen prøver dessuten å lirke inn en unødig, platonisk kjærlighetshistorie mellom Mohammed og en barndomsvenninne med nyresvikt, som blir forlatt så fort han finner berømmelse. Alt dette gjør at den første halvdelen av filmen fungerer betydelig bedre enn den siste, godt hjulpet av sjarmerende barneskuespillere og en vinnende prestasjon fra lille Hiba Atallah som søsteren Nour. Hun er filmens virkelige vinner, mens selve «Idol»-seieren føles som et antiklimaks etter en så lovende begynnelse. Trist å tenke på at tolvårige Hiba Atallah var den eneste av skuespillerne som ble nektet visum for å delta under verdenspremieren på Toronto International Film Festival i fjor, bare for å understreke at religiøs undertrykkelse fortsatt rammer kvinner først, mest og hardest. Heller ikke særlig sympatisk at Mohammed Assaf nylig nektet å støtte søsteren Niveens artistkarriere fordi han mener at kvinner skal forhindres i å synge offentlig av hensyn til religiøse tradisjoner. Selv om virkeligheten kan være dypt deprimerende er i det minste filmen en lettfordøyelig publikumsvinner – og en humørspreder.