2
DRAMA
«By the Sea»
Regi: Angelina Jolie Pitt
USA, 2015
Angelina Jolie Pitt, som hun nå heter, etter at stjerneparet giftet seg i fjor etter ti års samliv, har tidligere levert to krigsdramaer fra registolen. Denne gangen beskriver hun i stedet et uttørket ekteskap som en krigssone. Visuelt er inspirasjonen de franske 1970-tallsfilmene, tematisk forsøker hun å fylle Ingmar Bergmans sko. Jeg kan ikke huske at noen av parene i den svenske mesterregissørens scener fra diverse ekteskap var så langt nede at de til og med ville ha latt en ferie i Sør-Frankrike bli til en sutrefest. Ei heller at de hadde så utrolig lite å snakke om som her. Når Jolie Pitt leverer et forfengelighetsprosjekt heller enn et ekte drama, så er det likevel først og fremst på grunn av den komplette mangelen på evne til å skape et følelsesmessig engasjement.
Han (Brad Pitt) er en forfyllet forfatter, hun (Jolie) en tidligere danser. De ankommer et ærverdig, men litt slitt hotell ved et klippelandskap i Sør-Frankrike (alt tyder på at det er tenkt beliggenhet, selv om innspillingsstedet er Malta). Det er tydelig at de har et traume å bearbeide, samtidig som han forsøker å komme i gang med skriving igjen. Det gjør han gjennom å utveksle livsvisdom med den lokale bartenderen (Niels Arestrup, et av får høydepunkter som resignert, men jovial levemann, om man har kontrasten til hans bitre nazioffiser i «Mannen som reddet Paris» friskt i minnet). Mens hun derimot, tilbringer mesteparten av tida i sengen eller på balkongen.
Filmen får et lite oppsving i energinivået i det et nygift par ankommer naborommet. Deres forelskede lykke er en vitamininnsprøyting som det amerikanske paret forsøker å utnytte via kikkhull i veggen, i tillegg til at sjalusi driver fram ulike fantasier om det ankomne paret. Uten denne vrien hadde det skjedd fint lite i filmen.
Det hele ser fantastisk ut, de visuelle stilvalgene gir en følelse av å bli hensatt til Belmondo og Bardots glansdager. Det hjelper ikke, for mer enn noe annet preges «By the Sea» av at tomhetsfølelsen til karakterene smitter over på tilskueren. Stjerneparet leverer verken foran eller bak kamera, selv om Brad Pitt klarer å gi et visst Hemingway-preg til sin karakter, mens den indre tomheten hos Jolies karakter virker mest som tam tiltaksløshet. Traumet som de bearbeider, forblir usagt helt fram til avslutningsscenene, og blir dermed en fotnote mer enn det blir forløsende, selv om det ikke skal så mye til å for å gjette hva de egentlig flykter fra helt fra start.
Jolie Pitt er ikke nødvendigvis håpløs som regissør, med begge sine to tidligere filmer kom hun bedre fra det med mer konvensjonelt materiale. Å ha både manus, regi og hovedrolle i et så ambisiøst prosjekt som dette, gir likevel trolig kun oppmerksomhet når de «gylne bringebærene» skal deles ut kvelden før Oscar. På hovedkvelden må paret nøye seg med å være en del av glamour-biten denne gangen.