5
DOKUMENTAR
«Den norske islamisten»
Regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen og Adel Khan Farooq
Norge, 2017
Med kameraet som oppsøkende vitne viser dokumentarfilmen «Den norske islamisten» vei inn i et radikalisert islamsk miljø og hendelser offentligheten bare har hatt delvis tilgang til. Gjennom å følge Profetens Ummah-leder Ubaydullah Hussain blir vi vitne til rekruttering, radikalisering og nettverksbygging på norsk jord. Foran kamera står unge gutter, gråsonetilfeller og konvertitter av både norsk og utenlandsk opprinnelse. I løpet opptakstiden velger flere å dra til Syria for å slutte seg til IS. Thom Alexander Karlsen (24) fra Halden, som ble drept i Kobane, er en av dem vi møter i filmen. En annen, «Peter» på 18 år, ble arrestert på Landvetter flyplass utenfor Göteborg etter at Ubaydullah Hussain organiserte hans avreise til Syria. Sistnevnte men ikke førstnevnte ble Hussain tirsdag dømt for å ha rekruttert. Arrestasjonen på Landvetter var også foranledningen til at Ulrik Imtiaz Rolfsen ble raidet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og tvunget til å gi fra seg filmopptakene som bevismateriale.
Les også: – Min aller tyngste film
De påfølgende rettssakene endte med full seier for filmskaperne i Høyesterett, som konkluderte med at PST brøt loven da de beslagla upublisert materiale, og at dokumentarfilmskapere er beskyttet av kildevernet på linje med pressen. Nå utgjør beslaget og rettsprosessen en sentral del av filmen, som dramaturgisk bygger rundt Hussains organisering av reisen til den norske konvertitten. I lys av dens turbulente tilblivelse viser «Den norske islamisten» med all tydelighet hvilke utfordringer offentligheten står overfor om kildevernet og demokratiske grunnregler svekkes. En film som «Den norske islamisten» ville ikke vært mulig om kildene i utgangspunktet hadde grunn til å frykte at informasjon kunne tilfalle en tredjepart.
«Den norske islamisten» er et imponerende stykke journalistisk gravearbeid og tillitsbetinget dokumentarfilm. Den ble i utgangspunktet initiert av journalisten Adel Khan Farooq, som fikk tilgang til Ubaydullah Hussain i hans hverdag. Han og andre framstår med en nærmest uskyldig sjarm, særlig til å begynne med. Noen av scenene er absurde, som om det var en lek, men det er ingen uskyld i den totalt hensynsløse volden som ligger i den andre enden og nettverksbyggingen og rekrutteringen Profeten Ummah-lederen viser i sin metodikk, som ikke minst innebærer en voksende hang til å være i medienes søkelys. I filmen gjentar han uttalelser som støtter terroraksjoner, som mot Charlie Hebdos kontorer i Paris, hvor han ber om at terroristene unnslipper myndighetene. Hans naturlige argumentasjon hva gjelder IS er den motsatte av vestens.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Filmens journalistiske hjerte er hvordan Rolfsen og Farooq går løs på materien med et ønske om å forstå. Det de viser er at radikal islam og deres ledere – med Ubaydullah Hussain som «case» – tiltrekker seg søkende personer. Slik sier filmen mye om hvilke utfordringer samfunnet når det gjelder å stanse rekrutteringen av unge menn uten framtidsutsikter. Hussain er ikke bare en autoritet i møtet med internasjonale organisasjoner som deler hans ideologi, som når han sammen med radikaliserte danske trosfeller hedrer den drepte terroristen etter angrepet i København i 2015. Som en lederskikkelse opererer han bevisst der folk samles, lærer opp yngre menn og gjør seg tilgjengelig for smågutter i 10-12-årsalderen i Oslos drabanter, på Grønland og ved Oslo S, hvor han vinner respekt og tillit gjennom faderlig omtanke. Retorikken utover å framheve den mest ortodokse tolkningen av Islam, er likevel ulmende og livsfarlig. Han vil erstatte klokkene i Oslo rådhus med bønnerop og personlig knuse statuene på Rådhusplassen, og det oppfordres «spøkefullt» til å kjøre ned ortodokse jøder i London. Men krigsoppdraget de pålegger seg selv er alvorligere enn ordene.
London-sekvensen innebærer for eksempel at Hussain og en gruppe fra Norge møter Profeten Ummahs britiske mentor Anjem Choudary, lederen i Islam4UK, som like etter ble dømt til fem års fengsel for å støtte IS. Flere av mennene Hussain filmes med på møtene er senere identifisert som bødler på IS’ propagandavideoer. Det er i dette skjulte nettverket av meningsutveksling, kontaktskapende virksomhet og ideologisk planlegging at filmen viser hvilken makt som kan ligge bak væremåten til en gruppe radikale islamister i Norge, selv om de ikke teller flere enn «30 – 50 personer».
Som dokumentar betraktet er «Den norske islamisten» iskaldt balansert og nøytral, og gir også stemme til norske muslimer som går i rette med Hussain. Og ikke før etter PST-beslagene, når filmskaperne innvilges et siste intervju med Ubaydullah Hussain, velger Rolfsen selv konfrontasjonen som metode, og det inntil det avkleende. Kanskje kan man si at beslaget ga filmskaperne en ekstra dramaturgisk dimensjon å jobbe ut fra. Men sannheten er snarere at det unike innsynet filmen gir i det radikaliserte islamske miljøet, antakelig kunne blitt enda mer utdypende om ikke PST hadde fått det for seg at de kunne sette rettsvernet til side.
«Den norske islamisten» vises på NRK1 i kveld som en «Brennpunkt» spesial.