Film

Et sammenbrudd

Den iranske mesterregissøren Asghar Farhadi er tilbake med nok et innsiktsfullt, psykologisk komplekst og prisbelønnet samlivsdrama.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«En handelsreisende»

Regi: Asghar Farahdi

Iran/Fr, 2017

«En handelsreisende» handler om nok et urbant middelklasse-ektepar i Teheran som går igjennom en skikkelig krise etter en voldsom hendelse. I likhet med «Nader og Simin - et brudd» (2011) ble «En handelsreisende» tildelt Oscar-statuetten for beste utenlandske film, men regissøren hold seg hjemme som en protest mot Trump-administrasjonens (nylig reviderte) «muslimforbud». Mens USAs nye president gjør sitt beste for å styrke det fordomsfulle skillet mellom «oss» og «dem», fortsetter Farhadi ufortrødent å understreke at vi alle er temmelig like, og deler de samme, universelle problemene. Det barnløse ekteparet Rana (Taraneh Alidoosti) og Emad (Shahab Hosseini) kunne ha bodd hvor som helst på kloden: de er urbane, intellektuelle og opptatt av kultur. Begge er del av en teatertrupp som setter opp Arthur Millers «En handelsesreisendes død», med Emad i hovedrollen som Willy Loman og Rana som hans kone Linda. En mindre spissfindig regissør hadde forsterket forbindelsene mellom teaterstykket og virkeligheten, men Farhadi drar ikke frem noen klare paralleller før filmen nesten er over.

Alt starter med at ting bryter sammen, bokstavelig talt. Bygården ekteparet bor i må plutselig evakueres fordi grunnmuren brister. Dårlig planlagt bygningsarbeid i området står i fare for å rive ned hele bygningen, så beboerne må flytte ut. Skuespillerkollegaen Babak (Babak Karimi) blir en redning i nøden, og tilbyr seg å låne ut en blokkleilighet til ekteparet. En midlertidig løsning i et mer frynsete nabolag, men Rana og Emad tilpasser seg omstendighetene. Det er litt urovekkende at den tidligere leieboeren har etterlatt mesteparten av eiendelene sine i et låst gjesteværelse, som er full av barnetegninger og leker. Denne alenemoren hadde tilsynelatende et anstrengt forhold til Babak, og naboene hvisker at hun var en usømmelig tøs som stadig mottok besøk fra fremmede menn. Og så skjer tragedien. Mens Rana står i dusjen bryter en ukjent gjerningsmann seg inn i leiligheten deres, og hun våkner opp igjen på sykehuset med en stygg hodeskade. Mishandlet, forslått og overveldet av posttraumatisk stress. Rana hevder at hun ikke helt husker hva som skjedde, men at hun ble angrepet av en fremmed mann. Hun er redd for å være alene, orker ikke tanken på å bruke badet og bryter sammen i gråt på teaterscenen. Emad står rådvill tilbake uten å ane hvordan han skal takle denne traumen, og oppfører seg som om overfallet på kona egentlig var et ydmykende angrep på hans mannlige stolthet. I likhet med de fleste menn vil han fikse problemet, og kurere spenningene i ekteskapet sånn at alt kan bli som det var før. Løsningen hans er å spore opp gjerningsmannen, som etterlot seg et par blodige sokker, mobiltelefonen og nøklene til en varebil som står parkert like i nærheten.

Emad mistenker at overfallet hadde sammenheng med den tidligere leieboeren, og muligens var en av hennes tidligere horekunder. Herfra forvandler «En handelsreisende» seg til en sosialrealistisk «vigilante»-film, og historien bygger seg opp til en intens konfrontasjon som understreker at selvtekt, såret stolthet og hevnfantasier bare er en snarvei til enda flere tragedier. Det er interessant at mistroen til Irans myndigheter er så altomfattende at ekteparet knapt vurderer å tilkalle politiet, som uansett bare ville ha fokusert på hvorfor Rana slapp en fremmed mann inn i hjemmet sitt – og deretter satt henne i vanære. I likhet med teatertruppen i filmen må Asghar Farhadi diskret manøvrere seg rundt den strenge statssensuren i hjemlandet, og aldri rent ut si at den tidligere leieboeren var prostituert, eller at kona kan ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep. I likhet med «Nader og Simin – et brudd» fylles historien ut med små antydninger, og den mest sentrale hendelsen utspiller seg utenfor kameraet rekkevidde. Hverken vi eller Emad vet med sikkerhet hva som egentlig skjedde, og usikkerheten gir dramaet enda større kraft.

Filmen som helhet har allikevel ikke helt den samme kraften som «Nader og Simin – et brudd», til det føles historien litt for konstruert og (passende nok, kanskje) teatralsk. Som vanlig scorer allikevel Farhadi skyhøyt når det gjelder psykologisk innsikt, empati og moralsk kompliserte, tredimensjonale menneskeskildringer. I hjemlandet ble «En handelsreisende» en stor publikumssuksess, mens konservative krefter kritiserte filmen i sterke ordelag for å svartmale (eller «Siahnamayi») Irans myndigheter. Et godt eksempel på at konservative fanatikere er kunstens sanne fiender, uansett hvor på kloden de måtte befinne seg.