Et filmatisk utdrikningslag

3

Komedie

«Magic Mike XXL»

Regi: Gregory Jacobs

USA, 2015

Denne sommeren ser ut til å være en evigvarende parade av unødige oppfølgere, men her kommer i det minste noe som burde appellere til feststemte homser og vinbrisne jentegjenger. Om ikke så veldig mange andre av oss, i motsetning til den første filmen. Man må bare respektere at Channing Tatum forvandlet sin lettere lugubre fortid som mannlig stripper til et severdig filmdrama, regissert av en latterlig overkvalifisert Steven Soderbergh. «Magic Mike» ble en av Soderberghs siste spillefilmer (sammen med «Side Effects» og TV-produksjonen «Behind the Candelabra») før han offisielt førtidspensjonerte seg som filmregissør. Han akter åpenbart å holde dette løftet en stund til, og er ikke tilbake bak kamera for «Magic Mike XXL». Vel, i alle fall ikke offisielt. Soderbergh er fortsatt utøvende produsent, og stiller dessuten opp som kameramann og filmklipper under psevdonymene «Peter Andrews» og «Mary Ann Bernhard». Han har overlatt regien til sin faste regiassistent de siste tjue årene: Gregory Jacobs – så det er nærliggende å mistenke at Steven Soderbergh har vært mer involvert på den kreative siden enn han later som.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Det er også nærliggende å mistenke at «Magic Mike XXL» er en film han neppe ville ha ønsket å bli altfor nært assosiert med, for det er definitivt mer enn bare magien som mangler her. Ikke minst Matthew McConaughey, som var det store høydepunktet i den første filmen – men han priset seg ut etter Oscar-seieren med «Dallas Buyers Club», og er denne gangen skrevet ut av handlingen. Det samme er birolleinnehaveren Alex Pettyfer, en utsøkt usympatisk kostskoleklyse som angivelig gjorde seg uvenner med alle på settet. Så han er langt fra like savnet. Også fraværende er en historie med fremdrift, konflikter, dramatikk eller et klart poeng. Det har gått tre år siden hendelsene i de første filmen, og den førtidspensjonerte stripperen «Magic» Mike (Channing Tatum) har virkeliggjort drømmen om å bli en møbelsnekker. Ting går sånn passelig bra: kjæresten Brooke har forlatt ham, økonomien skranter og det er tøffe tak å drive et eget firma i nedgangstidene. Så da den gamle strippegjengen fra «Kings of Tampa» tar kontakt igjen bestemmer Mike seg for å gjøre et lite comeback.

Karene akter å gjøre en «siste jobb» på en striptease-messe i Myrtle Beach, South Carolina. Her skal Mike, «Big Dick» Richie (Joe Manganiello), Tarzan (Kevin Nash), Tito (Adam Rodriguez) og Ken (Matt Boomer) riste på rumpa for kvinnelige konferansedeltakere, før de går tilbake til dagsjobbene sine. Gjengen hopper om bord en ombygget matvogn kjørt av konferansieren Tobias (stand-up-komikeren Gabriel Iglesias), og drar ut på langtur gjennom de amerikanske sørstatene. Så litt som «Chef», bare med mindre fokus på mexicanske smørbrød, og en betydelig større andel glattbarberte, helsestudiopumpede muskelmenn som jukkedanser i tangatruse til nittitallsmusikk. Så kjernepublikummet får det de kommer for. Litt av problemet er at det ikke egentlig skjer noe her. Mike stikker innom sin gamle flamme Rome (Jada Pinkett Smith), som driver en bordell-aktig privatklubb fullt av «eksotiske dansere» der «Community»-kjenningen Donald «Childish Gambino» Glover freestyle-rapper om romantikk. Karene sprader rundt på scenen i en homseklubb i Savannah, ruser seg på Molly og ender opp på fest i et herskapshus full av vinbrisne sørstats-cougars (en av dem spilt av Andie MacDowell).

Channing Tatum virker temmelig vinbrisen selv i flere av scenene, bare for å forsterke følelsen av at hele innspillingen først og fremst var en betalt heisatur. Mye av dette er angivelig basert på Tatums egne opplevelser som stripper, og sikkert høvelig autentisk skildret. Filmen har noen interessante ting å si om hvilke følelsesmessige behov disse stripperne fyller, men alt er bare løsrevne episoder som er nøstet sammen av forventningene til den store strippefinalen. Her får de fem karene sjansen til å skinne (bokstavelig talt, med hjelp av mange liter babyolje!) i hvert sitt dansenummer, foran en horde overbegeistrede, brunstige damer som overøser dem med dollarsedler. The End. Alt føles temmelig poengløst, og er blottet for innsikten som preget første film – men «Magic Mike XXL» er mye mer opptatt av å få kjernepublikummet til å skli rundt i kinosetene enn å fortelle noe som minner om en sammenhengende historie. I den grad dette fungerer som noe mer enn et filmatisk utdrikningslag, så er det som et påskudd for å disse skuespillerne å ha det moro sammen igjen. Hvorvidt du har det like moro som dem er nok mest et spørsmål om personlige preferanser.