Film

Et dansesteg til siden

Den femte delen i «Step Up»-sagaen har i det minste et ironisk forhold til sine egne klisjeer.

Dagsavisen anmelder

DRAMA/ROMANTIKK

«Step Up: All In 3D»

Regi: Trish Sie

USA - 2014

Alle virker innforstått med at historien bare er tøys som binder sammen dansescenene.

Her er endelig en dansefilm som våger å gå noen nye veier, og som tar den krevende hverdagen som profesjonell danser på alvor. Framfor å fokusere på overfladisk romantikk, muskuløse kjekkaser i bar overkropp og klisjéfulle dansekonkurranser, har «Step Up: All In» mye interessant og tankevekkende å si om koreografiens rolle som en uttrykksform i det moderne forbrukssamfunnet. I likhet med Wim Wenders’ «Pina» (2011) utforskes kroppens arkitektur sett i sammenheng med etterkrigstidas … nei, da. Jeg bare tøyser. Filmen dreier seg om enda en dansekonkurranse. Selvfølgelig gjør den det. Men denne femte delen i «Step Up»-sagaen har i det minste et ironisk forhold til sine egne klisjeer, og alle virker helt innforstått med at historien bare er tøys som binder sammen dansescenene. Selvinnsikt er sarkasmens verste fiende, så jeg ser ikke helt poenget med å bruke uforholdsmessig mye tid på å komme opp med kreative spydigheter rettet mot noe så harmløst. Etter å ha anmeldt så godt som alle filmene i «Step Up»-serien (bortsett fra den første, som ikke ble satt opp på kino i Norge), kaster jeg inn håndkleet og gir opp. Du vinner, «Step up: All In 3D».

Dans i vei, og bring glede til folket. Ha det moro, mens jeg sitter her borte med en stiv drink og et enda stivere smil. Etter fem filmer har denne serien opparbeidet seg et betydelig antall skuespillere, og nå samles mesteparten av dem i beste «Fast & Furious»-stil. Vel, bortsett fra Channing Tatum, som har langt bedre ting å fordrive tida med. Sean (fotomodellen og MMA-fighteren Ryan Guzman) er tilbake fra forgjengeren «Step Up: Revolution» (2012), men ting går ikke så bra med hans dansecrew «The Mob». De har ikke fått noen flere jobber etter Nike-reklamen som smakfullt avsluttet forrige film, og et halvår senere har de ikke mer penger igjen. Gjengen er lei av å dra rundt på auditions, bare for å se at den klysete drittsekken Jasper (Stephen «Stev-O» Jones) kupper alle dansejobbene sammen med sitt crew «Grim Knights». Så nå har «The Mob» fått nok, og drar slukøret tilbake til Miami mens Sean sitter alene igjen i L.A. og furter. Han er flink til å være furten, Sean. Men fyren nekter å gi seg, og flytter inn i garderoben til et gammelt dansestudio - som tilfeldigvis drives av besteforeldrene til «Step Up»-veteranen Moose (Adam Sevani).

Selv har Moose slått seg til ro med samboeren Camille (Alyson Stoner), og en trygg jobb som ingeniør. Gode råd er rådyre, og det eneste som kan løse problemene er en ny dansekonkurranse. Så da er det jo sannelig flaks at divaen Alexxa Brava (Izabella Miko) arrangerer en TV-overført dansekonkurranse kalt «The Vortex», der vinnerlaget får treårskontrakt på Caesars Palace i Las Vegas. På tide for Sean og Moose å sette sammen et nytt crew, som for det meste består av kjenninger fra de tidligere filmene. Deriblant Andie (Briana Evigan fra «Step Up 2: The Streets»), en veltrent kinaputt som synes at Sean er skikkelig brysom, dominerende og råbarsk i bar overkropp. Blant de andre deltakerne i denne konkurransen finner vi naturligvis de arrogante drittsekkene i «Grim Knights», og like naturligvis Seans gamle kumpaner i «The Mob». Det skal sannelig bli spennende å se hvem som vinner, fortrinnsvis etter et forrykende dansenummer der sand sparkes mot kameralinsen og flammende spyd stikkes inn i øyene våre. Vel, filmen har i alle fall solide 3D-effekter, og dansekoreografi som får maks utbytte av den ekstra dimensjonen.

Jeg har aldri helt forstått poenget med at hovedrollene i disse filmene går til folk med minimal erfaring innen dansefaget, mens de virkelig dyktige danserne dyttes i bakgrunnen. Jeg kunne ha påpekt at Ryan Guzman er en ukarismatisk muskelbunt med furten attityde og totalt tomme øyne, men jeg har jo allerede høytidelig lovet å kutte ut de kyniske spydighetene. Så da vil det jo være lumpent å legge til at han har langt bedre kjemi med sitt eget speilbilde enn han har med sitt «love interest» Briana Evigan. Noe som kommer særlig godt til syne under et keitete retro-dansenummer til Bobby Browns «Every Little Step». For en ufaglært lekmann er i alle fall de resterende dansescenene høvelig imponerende; fra en Frankenstein-inspirert sekvens i starten, til det usaklig spektakulære sluttoppgjøret i Caesars Palace. Siden hele poenget med filmen er dansingen, føles det merkelig at så mye av tida går med til et poengløst plott som haler spilletiden ut til nærmere to timer. Noe som er sinnssykt lenge i denne sammenhengen. Selvironien gjør det allikevel mye lettere å utstå alle de klossete klisjeene, og skuespillerne ser ut til å ha det oppriktig moro her. Så den tilbakelente sjarmen kan med litt velvilje være smittende. Ser du «Step Up All In 3D» frivillig, er du sikkert klinkende klar over hva som venter deg, og er sikkert helt fornøyd med det. For all del, kos dere. Vi andre kan sitte i stillhet på bakerste rad. Ingen grunn til å spolere festen, liksom.