Film

Entusiastisk

«Ildprøven» fortsetter minutter etter at forgjengeren sluttet, men hopper plutselig rett inn i en helt ny sjanger.

Dagsavisen anmelder

4

ACTION

«Maze Runner: Ildprøven»

Regi: Wes Ball

USA – 2015

Fjorårets «The Maze Runner» var et av de friskere bidragene til den endeløse kongerekken av «Young Adult»-filmer, som hadde et oppfinnsomt utgangspunkt melket for maksimal effekt av en ung og sulten regissør. Mens den første filmen var en klaustrofobisk sci-fi-gjenfortelling av «Fluenes herre», er oppfølgeren en slags postapokalyptisk zombiefilm inspirert av dataspill. Etter å ha kjempet for livet i en enorm labyrint befolket av biomekaniske monstre er den tenårige helten Thomas (Dylan O’Brien) og hans kumpaner reddet i sikkerhet av en organisasjon ledet av kronisk upålitelige Lillefinger fra «Game of Thrones» (Aidan Gillen). Burde være en blinkende varseltrekant i seg selv, men etter de brutale basketakene i første film er Minho (Ki Hong Lee), Newt (Thomas Brodie-Sangster) og Teresa (Kaya Scodelario) storfornøyde med en lang dusj, en matbit i kantinen og en varm seng. De er trygt forskanset i et industriell bygning befolket av jevnaldrende labyrintdeltakere, som venter på å bli sendt videre til en utopisk fristad. Thomas er imidlertid skeptisk, særlig etter at han oppdager at denne forskningsstasjonen isteden sender ungdommene inn i en kjemisk dvale med ledninger plugget rett i hjernen.

Viser seg selvfølgelig at alt sammen er iscenesatt av «W.C.K.D.» (som i norsk oversettelse har fått det enda mindre subtile navnet «OND»); den samme organisasjonen som sto bak dødslabyrinten. Thomas finner det tryggest å arrangere et rømningsforsøk sammen med den unge einstøingen Aris (Jacob Lofland), og drar med vennene sine ut i den postapokalyptiske ødemarken. Fra asken til ilden. De er strandet i en ødelagt verden preget av voldsomme uvær, og befolket av rabiate virus-zombier kalt Cranks. De blir dessuten konstant kjeppjaget av den onde Lillefinger, som er utstyrt med kamphelikoptre og en hel hær av soldater i «Halo»-drakter. På veien slår tenåringene seg sammen med den moralsk fleksible gjenglederen Jorge (Giancarlo Esposito) og hans hardbarkede adoptivdatter Brenda (Rosa Salazar). De sprenger i hjel et hundretalls personer til tonene av Patsy Clines «Walkin’ After Midnight» og blir tvangsruset på partydop under et hedonistisk raveparty. Målet er å komme seg fram til en sagnomsust motstandsbevegelse kalt «Right Arm», som gjemmer seg et sted i fjellene. «Ildprøven» minner til tider farlig mye om «Insurgent»-serien, men er betydelig mer effektivt fortalt og blottet for dødpunkter. Hovedpersonene spurter så fort fra den ene faren til den neste er det knapt tid til å registrere at historien blir stadig mindre vettig, og karakterutviklingen står på stedet hvil.

Filmen tar seg angivelig store friheter i forhold til romanen den bygger på, og drar sin inspirasjon fra en rekke andre kilder. Med sitt stålfokus på fremdrift og action kunne dette ha vært et dataspill, og det er noen (oppriktig uhyggelige) partier her som er så nære Playstation-klassikeren «The Last of Us» at det grenser mot brudd på copyrightlovene. Det er dessuten et problem at «Ildprøven» får hendelsene i den første filmen til å virke temmelig meningsløse, og avdekker at hele greia mest er en serie fiffige ideer snøret sammen med en påfallende mangel på logikk. Takk og lov at Wes Ball er tilbake som regissør, og nok en gang gjør maksimalt ut av historien. Han iscenesetter flere skikkelig effektive actionsekvenser, stiller noen interessante moralske spørsmål og sørger for at underholdningsnivået holder et høyt nivå hele veien fram til et sånn passelig tilfredsstillende «to be continued…»-klimaks. Alt sammen er bare et stoppested på veien til den tredje og avsluttende filmen: «The Death Cure», som er pent nødt til å hoste opp flere svar enn spørsmål. Det gjenstår å se om dette siste kapitelet (i henhold til tradisjonen) blir delt inn i to filmer, men hvis «Ildprøven» blir en kassasuksess skal du slett ikke se bort ifra det. Jeg har mine store tvil om at mytologien som bygges opp her har noen indre logikk, og at alle disse bitene til slutt vil passe inn i en velfungerende helhet. Men så lenge «Maze Runner»-sagaen er regissert med så stor entusiasme og kyndighet er det lett å bli revet med på veien fram til den uunngåelige skuffelsen.