Film

En stjerne født med «Dunkirk»

– Christopher Nolan skapte en verden for oss. Bare det å spille ut historien i virkelighetens Dunkirk gjorde denne filmen så mye mer levende for oss enn om vi skulle agert rollene i et studio foran en grønn duk, sier Barry Keoghan.

Bilde 1 av 2

CANNES (Dagsavisen): Om du ikke kjenner navnet Barry Keoghan (24) fra før, vil de neste ukene og månedene endre det. Som en av hovedpersonene blant flere relativt ukjente skuespillere i Christopher Nolans kritikerbejublede storfilm «Dunkirk» tar han et sjeldent sterkt eierskap til lerretet. Senere i høst blir han å se i en mildt sagt skremmende tenåringsrolle i «The Lobster»-regissør Yorgos Lanthimos nye film «The Killing Of A Sacred Deer», mot Nicole Kidman og Colin Farrell.

Les også: Kraftfull krigstraumesimulator

– Du har egentlig to muligheter når du vokser opp i Dublin, enten blir du bokser eller fotballspiller. Jeg ville bli bokser, men jaggu ble det ikke noe helt annet, sier Keoghan da Dagsavisen møter han i Cannes, henslengt på en sofa, uten snev av nykker og med en avslappethet som du lett finner hos irer vokst opp omgitt av drømmer og hard asfalt.

– Jeg kjente godt til historien om «Dunkirk» fra før, mange irer dro dit og det føltes viktig å være med i en historie som ikke er blitt fortalt før på den måten Nolan nå gjør i «Dunkirk». Han tar vare på menneskene i historien, sier Keoghan.

Les også: Det seierrike nederlaget

Kjent nabo

Han er vokst opp rett rundt hjørnet for Colin Farrell, i Summerhill i Dublin, i hjertet av James Joyces litterære «Dubliners». Men Keoghan gikk ikke som mange andre rundt og drømte om å bli filmstjerne. Han vet fortsatt ikke helt hvorfor han fikk ble fristet til å gå på en audition etter at han så en papirlapp i et lokalt butikkvindu der de søkte etter roller til en film.

– Men jeg fikk en liten rolle. Filmen het «Between The Canals» og da regissøren skulle lage sin neste ble jeg med videre, og så var det gjort. Ærlig talt tror jeg det at jeg ville utforske skuespill hadde med skolerevyer å gjøre, jeg merket at jeg kunne komme på scenen og få folk til å le, og det var en god følelse. Og så trengte jeg pengene, sier han og smiler bredt med det butte ansiktet som sprekker opp lik gatekartet over Dublin, der han fortsatt bor sammen med bestemoren.

– Det var som om det å skulle framføre replikker skrevet av andre foran kamera var som å gjøre dem til mine egne. Jeg følte der og da at jeg gikk utenfor meg selv, fortalte historier ut fra instinkt, snarere enn fra papiret. Men jeg er, om jeg skal si det selv, en ok advokat også. Jeg kan «advokate».

Keoghan forteller at man knapt kan finne to filmskapere som er så ulike som Christopher Nolan og Yorgos Lanthimos, likevel har de til felles en utrolig sterk vilje og en klar visjon om hva de vil. Yorgos, kan for eksempel bare si «skuldrene», så vet en skuespiller hva han vil, det samme med Nolan.

– Men settene var jo vidt forskjellige. Chris lagde en helt egen verden for oss, i fullskala. På «Dunkirk» er det ingen grønne duker som du skal fantasere deg fram til omgivelsene i, ingen dataanimasjon som legges på i etterkant. Chris plasserte oss i Dunkirk, der det skjedde, og bygde hele evakueringen rundt oss med ekte båter og fullskala kulisser, sier Keoghan, som før premieren denne uka var kontraktfestet til å ikke røpe en eneste detalj rundt sin egen rolle.

– Men jeg skulle ønske jeg kunne fortelle, sier han og vipper ivrig ytterst på sofakanten, og legger til at det å være en del av «Dunkirk» var en utrolig opplevelse.

Les også:

Dekksgutt

Nå vet vi at han er en av de mest minneverdige store rollefigurene i en film der ingen egentlig bærer en hovedrolle, som George, en ung dekksgutt på en av lystyachtene som drar over Den engelske kanal for å hente strandede soldater i den franske kystbyen Dunkirk. I det som er blant de skammeligste kapitlene i britisk krigshistorie. 400.000 hovedsakelig britiske, men også franske og belgiske soldater trengt opp i et hjørne, jaget av Hitlers okkupasjonsmakt. Churchills beskjedne mål var å bringe 30.000 hjem, resten måtte bli bombeføde. En storstilt sivil aksjon bidro sannsynligvis til at Hitler ikke vant krigen allerede i 1940.

Keoghan deler de fleste av sine scener med Oscar-vinner Mark Rylance («Bridge of Spies»), en av flere kjente ansikter som fyller mindre roller i en film der fortellerkraften først og fremst defineres av filmskaperens visjon, ikke av utpekte hovedroller.

– Jeg er velsignet, er jeg ikke? Akkurat nå er nok Nolan og Lanthimos to av de største historiefortellerne vi har, og jeg kan jo bare drømme om at jeg får lov til å arbeide med slike regissører også i framtida. Jeg liker filmer som blir sittende fast i hodet ditt, som utfordrer deg. Liker du ikke den typen film tror jeg det bunner i at du er redd for å konfrontere sider ved deg selv som du er utrygg på.

Med stjernene

Han var 17 år da han deltok i sin første audition. Nå er han 24 år, og blant andre titler som har nådd et norsk publikum tidligere er «’71» og «Norfolk». Han har foruten Mark Rylance spilt mot Jack O’Connell, Jim Broadbent, Hugo Weaving – og ikke minst duoen Colin Farrell og Nicole Kidman i «The Killing Of A Scared Deer».

– Jeg tror jeg har lært meg å slappe av på filmsettet, og de beste skuespillerne har en egenskap som får deg til å føle deg vel, som gjør deg til en del av helheten. Ikke en gang har jeg følt meg starstruck i nærheten av noen av de kjente navnene jeg har fått spille med.

– Og Colin Farrell?

– Jeg vet, en fyr fra gata, som meg! Jeg har jo sett ham mens jeg vokste opp, både på gatene i Dublin og på lerretet, og det å være på settet med han og virkelig se hvor god og hvor dyktig han er til å spre trygghet rundt seg selv var en opplevelse som også gjorde meg trygg. Og Nicole, som er i en liga over alle oss andre uansett hvem vi snakker om, det å se at hun fortsatt har en sånn lidenskap for arbeidet er inspirerende. Samtidig er hun som en kombinert lekekamerat og mor for oss andre på settet. Det gjør inntrykk, sier Keoghan, som forteller at han nå bokstavelig talt pepres med manus fra Hollywood.

Men ser man på hvilke roller han så langt har valgt, så må nok Los Angeles vente en god stund på iren.

– Jeg vil bli i Dublin. Jeg vil beholde beina på bakken. Skal jeg takke ja til noe amerikansk må det bli i New York. Jeg forstår at Hollywood kan være forlokkende, og noen kan sikkert også tenke seg å bo i Los Angeles, men da jeg dro dit følte jeg det som om jeg var i en boble som ville suge realismen ut av meg. Jeg vil fortsette å jobbe med historier som vil noe og filmskapere med en unik stil. Ikke dermed sagt at jeg aldri vil takke ja til en blockbuster for moro skyld, men det er ikke det som er målet mitt.

– Er du forberedt på at du nå etter «Dunkirk» vil bli en offentlig person, en som blir gjenkjent på gaten uansett hvor du går?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Ja, men det blir tøft er jeg redd. Jeg har heldigvis venner som jeg vet vil beskytte meg og jeg tror det viktigste er å fortsette å henge med virkelige mennesker som vil være sammen med deg på grunn av de riktige tingene. Men jeg vil aldri si nei til en fan som vil ha et bilde, jeg har vært der selv og vet hvor mye det betyr å se og møte noen du kjenner igjen fra en film du liker.

Mer fra Dagsavisen