Annonse
I den mystikkomsluttede «El Club» gyver den chilenske regissøren Pablo Larrain løs på Den katolske kirkens ansvarsfraskrivelse for de mange pedofiliovergrepene begått av kirkens tro tjenere. FOTO: ARTHAUS

En skammens klubb

Et mørkere og mer nådeløst oppgjør med den katolske kirkens overgrep har vi knapt sett. Humoren i filmen er om mulig enda mørkere.

Annonse
Filmer

 

5

DRAMA

«El Club»

Regi: Pablo Larrain

Chile, 2015

Avsløringene og de mange sakene rundt overgrepene mot barn og unge i den katolske kirken er etter hvert godt dokumentert. Etter at de første avsløringene kom i USA i 1992, for øvrig nylig behandlet i fiksjonsfilmen «Spotlight», har pedofili og andre overgrep begått av kirkens betrodde tjenere blitt avdekket over en lav sko. Rapportene om hvordan dette er blitt fortiet og overgriperne beskyttet, er rystende mange, og angår alt fra kateketer til kardinaler og helt inn i Vatikanets gemakker. Pablo Larrains nye film «El Club» handler ikke om overgrepene i seg selv, men nettopp om Den katolske kirkens makt og avmakt i møte med denne lavinen av pedofiliskandaler. Filmens handling finner sted i ovegripernes skygge, bokstavelig talt.

Les Dagsavisens anmeldelse av «Spotlight»: Alle pavens menn

Historien finner sted i et hus i en avsidesliggende chilensk kystlandsby som utgjør et organisert skjulested for skandaliserte prester, enten de har begått seksuelle overgrep eller på annet vis har sviktet sitt kall. Når en ny prest ankommer boligen, som i bunn og grunn fungerer som et «safe house» og et sted for tvangspålagt bot og bønn for denne brokete gjengen syndere, utløses et drama mellom flere av de tilstedeværende og et før dette intetanende lokalsamfunn, som fører til et dødsfall. Med gode doser kullsvart humor blir den lille gruppen prester, og nonnen Monica som gjeter og overvåker dem, et redskap for en regissør som klokt, men uten skånsel tar et oppgjør med den katolske kirken og dens uvilje mot offentlig botsgang, som kirkens egne tjenere burde gjort for lenge siden.

Pablo Larrain har blant annet laget den Oscar-nominerte filmen «No», og utmerker seg som en samfunnsrefser med humor som våpen og Chiles nære Pinochet-arv som favorittema. Flere av hans faste skuespillere er med også i «El Club», som Alfredo Castro i en av nøkkelrollene og Antonia Zegers – Larrains kone – i rollen som nonnen. Sammen tar de et steg bort fra den rene politiske filmen til et annet samfunnsonde som dessverre er allmenngyldig uansett om man bor i Chile eller i Norge. Han dreier «El Club» som dels kriminalgåte, dels et skittent drama med galgenhumoristiske understrømmer og dels et mysterium. For det er ikke mye vi vet om de enkelte prestene i starten, annet enn at de ikke tåler dagens lys. Ute av syne, ute av sinn, er åpenbart filosofien bak deporteringen av denne lite sjarmerende gjengen, som får dagene og livet til å gå gjennom å trene Greyhound-hunder og delta i hundeveddeløp. Men det er alltid noen som husker, som gjenkjenner, og når dette gir konsekvenser ankommer nok en person huset. Hvilken oppgave er han pålagt utover å henvise til bibelens ord om bønn og tilgivelse? Er han en refser, en krisehåndterer eller rett og slett en personifisert allegori over Den katolske kirkes synder som setter både kirken selv og de lokalt fordrevne prestene på prøve? Pablo Larrains underfundige, lett lokkende filmspråk leder oss inn i en intrikat opprulling som ikke uten grunn varsler det endelige oppgjøret, som en western som drar seg mot solnedgang.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Til å understreke regiens og Larrains faste fotograf Sergio Armstrongs kornete, horisontdyrkende og dunkle driv, som ikke er uten pittoresk skjønnhet, ligger Arvo Pärts «Canto In Memoriam Benjamin Britten». Hans religøse tonetilnærming blir ikke bare et følgesveip gjennom filmens avgjørende scener, men også en kontrasterende tone av åndelig renhet og uskyld mot den misforståtte martyrrollen som gruppen av prester selv ifører seg. Når filmen likevel ikke blir det forjævlige dykket ned i menneskelig grusomhet som den kunne blitt, er det på grunn av Larrains filmatiske ydmykelse av presteskapet og av menneskelig dårskap, og ikke minst humoren som omslutter handlingen og de impliserte som en svart dommedagskappe.

Annonse