Film

En real Felgen Spessial

Med respekt for Kjell Aukrusts figurer, lun folkehumor og folkelig sjarm står «Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa» trygt på ustø bein.

Dagsavisen anmelder

ANIMASJONSFILM

«Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa»

Regi: Rasmus A. Sivertsen

Norge, 2012

Solan og Ludvig redder jula, også på kino. For det er liten tvil om at «Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa» er en familiefilm med lengre holdbarhetsdato enn kommende advent, med sjarm, bakkekontakt og humor som henvender seg til både liten og stor. Dette skyldes at filmskaperne dyrker den tydelige gjenkjennelsen som de med forhold til enten Aukrusts bøker og/eller Ivo Caprinos «Flåklypa Grand Prix» vil forlange. Dette forholdet har de fleste av oss, og det er uunngåelig at den nye filmen for den enkelte vil stå og falle på en subjektiv sammenligning. Så la det være sagt, det blir urettferdig å legge for mye vekt på «originalfilmen» fra 1975, selv om det er herfra og fra Kjell Aukrusts uutgrunnelige univers at både typegalleri og sjargong er hentet. Poenget er at «Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa» er et selvstendig verk som dukker opp fra tidenes verste, menneskeskapte snøføyke.

Grunnrisset for historien er 2008-boken «Solan og Ludvig feirer jul», signert Harald Sommerin Simonnæs. Manusforfatter Karsten Fullu har diktet videre, mens dukker og omgivelser er inspirert av Aukrusts egne originaltegninger. At manusforfatteren sammen med regissør Rasmus A. Sivertsen («Kurt blir grusom», «Pelle Politibil») og Quisten Animation har valgt å holde seg i Aukrusts verden og innenfor vår oppfatning av hvordan denne skal være, gjør «Jul i Flåklypa» til en eiegod filmatisering som vinner på jordnær sjarm, en sterk empatisk nerve og livfull animasjon i figurenes og handlingens favør.

På den avsidesliggende gården til sykkelreparatør Reodor Felgen står juleforberedelsene for døra. Solan og Ludvig sørger for henholdsvis fart og krangling, og fryktsom ettertenksomhet og lun bakkekontakt. Alt mens Felgens små vidundermaskiner tusler og går i takt med døgnet. Det er bare dager før jul, men snøen lar vente på seg i den lille bygda Flåklypa, noe som skaper stor frustrasjon blant bygdefolket. Avisredaktør Frimand Pløsen i Flåklypa Tidene må be Felgen om hjelp til å lage snø, for nå har han meldt snø på avisens forside så lenge at både han selv og avisen er i ferd med å ende på historiens skraphaug. Det går som det må, med en snømaskin og en tabloidskrudd redaktør som begge har anlegg for å løpe løpsk.

Det er en enkel historie, men den er godt fortalt, uten for mange sidespor, og med fine innblikk i Aukrusts ville univers der norsk folkekultur møter modernisering og nytt tankegods. I likhet med den første Flåklypa-filmen er det derfor de små episodene som fungerer best. Som biografiske tilbakeblikk som henter inspirasjon fra Flåklypa Tidene, mens særlig Ludvig er skrevet inn som en roens katalysator, livsklok og forskremt som han er. Dette gjør at filmen får et fyldigere og mer mangefasettert uttrykk enn ventet med sine 76 minutters til dels handlingsmettede spilletid. Replikkene veksler mellom det enkle og det smått geniale, og den dimensjonen i filmen som henvender seg til voksne boltrer seg i presseetiske poenger og avisredaktør Frimand Pløsens sans for å framheve seg selv i sensasjonene han selv skaper. Han får god hjelp fra Melvind Snerken, som blant annet har tatt polyppene og polkalinjen på premierløytnant Svaes danseskole. Mediesatiren vil nok gå over hodet på de minste, men de får mer enn nok av annet å glede seg over. Slik går filmen inn i Aukrusts fiksjonsverden.

Det mest påtakelige er at filmskaperne har valgt å skrive om noen av de mest kjente uttrykkene fra den første Flåklypa-filmen, selv om de har uttalt at de vil frigjøre seg fra den. Fasiten finnes i «Flåklypa Grand Prix», men i denne filmen sier Ludvig: «Nå er jeg redd, nå ... har aldri vært så redd før. At det går an å være så redd ‘a!», mens Felgen er tildelt «Dra meg baklengs inn i verktøykassa». Det fungerer på sitt vis, selv om det i likhet med et noe begrenset persongalleri og en litt sammentrykt historie viser at budsjett og idébank er strukket til bristepunktet. At ressursene antakelig har vært lagt i animasjonen, blir uansett filmens fremste fortrinn. Quisten Animations levende og respektfulle stop motion-teknikk gir filmen en ytterligere dimensjon ut fra dukkefilmens muligheter. Likevel kunne den vært noe mer rustikk i uttrykket.

Stemmene er gode, og har ekko av det forventede «Aukrustske», med Toralv Maurstad som fortelleren (han var Ludvig i 1975-filmen), Kari-Ann Grønsund som Solan, Trond Høvik som Ludvig og Trond Brænne - i et av hans siste oppdrag som skuespiller før han døde - som Reodor Felgen. Og i likhet med Felgen selv er filmen «Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa» solid håndverk, komplett utstyrt med sesongens farger og sjarmgaranti.