5
THRILLER
«10 Cloverfield Lane»
Regi: Dan Trachtenberg
USA, 2016
J.J. Abrams er en luring, som gjennom hele karrieren har forsøkt å villede, overraske og forundre oss. Enten det er som produsent for TV-serier som «Lost», forfatter av boken «S» eller regissør/manusforfatter av filmer som «Super 8» og «Star Wars: The Force Awakens». Langt fra alt Abrams berører blir til rent gull, og han er mer enn noe annet et markedsføringsgeni, som klarer å skape stor nysgjerrighet rundt prosjektene sine uten å avsløre mer enn han må om dem. Tilbake i 2008 fortalte Abrams om sin filosofi som historieforteller i et berømt TED-foredrag (sjekk YouTube), som sirklet rundt en mysterieboks han kjøpte i en tryllebutikk i barndommen – men aldri noensinne åpnet. Førti år senere står den fortsatt uåpnet på en hylle i kontoret hans. For Abrams representerer denne boksen «uendelige muligheter», akkurat som blanke ark, gode historier og filmer i kinomørket. Tanken på hva som kan skje er viktigere enn det som faktisk skjer, og det er uvissheten som holder interessen vår fanget. Problemet med mysteriebokser er at man på film før eller senere er nødt til å åpne dem, selvfølgelig. I disse dager åpnes de som regel lenge før vi får sjansen til å se filmene, og alle overraskelsene blir spolert lang tid i forveien. Så det er temmelig imponerende i seg selv at ingen engang hadde hørt om «10 Cloverfield Lane» før den første traileren poppet opp for et par måneder siden. Filmen ble spilt inn i all hemmelighet som en lavbudsjettproduksjon under dekknavnet «Valencia», og deretter avduket uten forvarsel eller forhåndsomtale. Tittelen er naturligvis en referanse til «Cloverfield», monsterfilmen Abrams produserte tilbake i 2008. «10 Cloverfield Lane» er imidlertid ingen oppfølger, ikke en fortsettelse og i beste fall en fjern slektning.
Så isteden får vi en klaustrofobisk thriller som utspiller seg langt under bakken. Det vil være direkte ufint å åpne denne mysterieboksen her og nå, mens vi spolere overraskelsene som skjuler seg inni den. Men vi kan i det minste ta en smugtitt under lokket. Michelle (Mary Elizabeth Winstead) har akkurat slått opp med forloveden i New Orleans, og er på flukt i retning Lake Charles i Louisiana da hun blir utsatt for en voldsom bilulykke. Michelle våkner fortumlet opp i en låst betongcelle med skadet ben, lenket til veggen med håndjern. Alle som har sett «Room», «Martyrs» eller en «Saw»-film vet at det ikke er en bra start på dagen. Hun er innesperret i den hjemmelagede overlevelsesbunkeren til Howard (John Goodman), som påstår at han slett ikke er en kidnapper – han er en redningsmann. Howard hevder at han dro Michelle ut av bilvraket like før USA ble angrepet, men er ikke helt sikker på om det er snakk om et atomangrep eller kjemiske våpen. Luften er uansett giftig, og alle mennesker er døde. Heldigvis har Howard forberedt seg på apokalypsen i lang tid, og har hamstret alt man trenger for å overleve i bunkeren de neste årene. Mat, vann, luftfiltrering, DVD-er, en jukeboks, dusj og puslespill. De har selskap av den enfoldige håndverkeren Emmet (John Gallagher Jr.), som tror fullt og fast at dommedagen har kommet – selv om han er helt klar over at Howard er en paranoid hissigpropp med «svart belte i konspirasjonsteorier» og en ladd pistol i beltet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Michelle vet ikke hva hun skal tro eller hvem hun bør stole på, og det gjør sannelig ikke vi heller. Herfra holder «10 Cloverfield Lane» oss i konstant uvisshet mens filmen introduserer stadig flere mysterier, overraskelser og uventede vendinger – og hele fornøyelsen ligger i å oppdage dem uten forhåndskunnskaper. Akkurat da vi tror historien er på vei i en retning, tar den en brå sving i motsatt kjørefelt. Formatet er høvelig beskjedent, og før slutten kommer kunne man lett ha fortalt den samme historien på en scene med tre skuespillere. Men regissør Dan Trachtenberg holder stålkontroll over alle elementene, og hans fingerspissfølelse som regissør er desto mer imponerende med tanke på at dette er hans første spillefilm. Trachtenberg får maksimalt ut av et allerede førsteklasses manus, av den typen Rod Serling kunne ha skrevet til «The Twilight Zone». Den tette stemningen får god drahjelp av et bombastisk, kraftfullt musikkspor i Bernard Herrmann-stil, av TV-veteranen Bear McCreary. «10 Cloverfield Lane» gir også en sjeldent saftig hovedrolle til stadig undervurderte John Goodman, som ikke har fått sjansen til å spille på et bredere register siden «Barton Fink». Det føles befriende at Mary Elizabeth Winstead rollefigur aldri avfinner seg med rollen som viljeløst offer, hun er kvikk, resurssterk og konstant på jakt etter svar. Og de kommer, etter hvert – men det er selve oppbygningen som virkelig skaper spenning. «10 Cloverfield Lane» er en helt førsteklasses sjangerfilm, helt uavhengig av hvilken sjanger den egentlig tilhører. Enten det måtte være skrekk, sci-fi, en dystopisk fremtidsvisjon, kidnappings-thriller, psykodrama eller en svart komedie. Mysterieboksen kan romme så mye rart, og hele poenget er jo den frydefulle kriblingen før vi åpner den.