Kultur

En gravrøver

Denne mesterlige godbiten er en nattsvart neo-noir, en skarp mediesatire og et ­portrett av en sosiopat.

Dagsavisen anmelder

6

DRAMA

«Nightcrawler»

Regi: Dan Gilroy

USA, 2014

Hovedpersonen har plukket opp de verste egenskapene til Travis Bickle i «Taxi Driver» og Rupert Pupkin i «The King of Comedy». Noe som muligens betyr at regidebutant Dan Gilroy kan bli en ny Scorsese, og Jake Gyllenhaal er sin generasjons De Niro. Ok, det er muligens å ta litt hardt i, men personlig hadde jeg sett at Gyllenhaal fikk en velfortjent Oscar-nominasjon for den fenomenale innsatsen han gjør i her. Dette er en nihilistisk skildring av den amerikanske drømmens skyggeside.

Lou Bloom (Gyllenhaal) er en mann totalt uten moralsk kompass, med utseendet til en sulten coyote. Vi møter Lou mens han stjeler et kobbergjerde fra en byggeplass, før han slår ned en sikkerhetsvakt for å få kloa i det fine armbåndsuret hans. Lou mangler «formell utdannelse», men har studert mye på internett. Mesteparten av det han sier, er tomme fraser og floskler tatt rett på hjelp deg selv-nett­sider, forretningsseminarer og motivasjonstaler. Den typen fyr som i fullt alvor sier ting som «en venn er en gave du gir til deg selv», og «du kan ikke vinne lotteriet før du har tjent penger nok til å kjøpe et lodd». Lou er for tida «mellom arbeidsgivere», men under en sen kjøretur i Los Angeles får han øye på en ny jobbmulighet: en stygg bilulykke. Han er tiltrukket av blålysene som en møll til en lyspære, særlig etter at han oppdager at alt blir fanget opp av kameramannen Joe Loder (Bill Paxton). Joe lever av å filme dødsfall, ulykker og bestialske drap, og selger opptakene til lokale TV-stasjoner under mottoet «if it bleeds, it leads». Pling. Lou har funnet sitt kall i livet.

«Nightcrawler» er noe som i stadig større grad har blitt en sjeldenhet i USA: en totalt kompromissløs film laget med total kreativ frihet. Dan Gilroy har fått vanvittig mye ut av pengene, til dels fordi han har benyttet seg av venner og familie (inklusive kona Rene Russo). Og til dels fordi alt er veldig lekkert filmet av Robert Elswith; en Oscar-vinner som fanger opp Los Angeles skitne sjel på en måte vi sjeldent får se på film. Men alt drives av Jake Gyllenhaal, som er helt fenomenal her. Han leverer en karakterskildring som balanserer selvsikkert mellom svart komedie og det dypeste mørket. En svart sjel blottet for empati, som er såpass magnetisk at vi motvillig lar oss rive med av hans jakt på den amerikanske drømmen – og skammer oss litt når denne psykopaten lykkes. «Nightcrawler» gjør oss medskyldig i forbrytelsene hans. Uten oss ville han jo ikke ha hatt noe å selge. Dette er en av fjorårets beste, amerikanske filmer. Mesterlig iscenesatt, skarpt observert, skikkelig morsom, oppriktig ubehagelig – en framtidig klassiker.