3
DRAMA
«The Girl On The Train»
Regi: Tate Taylor
USA, 2016
Paula Hawkins’ debutroman «The Girl on the Train» var angivelig den raskest selgende voksenromanen i moderne historie, og har nådd over femten millioner lesere verden rundt. Et høvelig komplisert mysterium om traumatiserte kvinner, som ser ut til å ha trukket mye inspirasjon fra den salige spenningsmester Hitchcock. «Rear Window», møter «Gone Girl», møter Jane Fonda-dramaet «The Morning After». Åpenbart en suksessformel, men det som opprinnelig var et britisk arbeiderklassedrama har fått en amerikansk polish og er forflyttet til New York. Hovedpersonen er allikevel fortsatt engelsk, selvdestruktiv og desperat deprimert. Fraskilte Rachel Watson (Emily Blunt) har for lengst mistet fotfestet. Ute av stand til å bli gravid med ektemannen Tom (Justin Theroux) begynte hun å drukne sorgene i sprit; og så raknet hele glansbildelivet. Nå sover hun ut tømmermennene på gjesterommet hos en venninne og tar daglig toget inn til Manhattan - for å late som hun går på jobben alkoholismen fratok henne.
I en blanding av spritmarinert selvforakt og patetisk selvpining kjører Rachel hver bidige dag forbi fornemme Westchester og huset hun engang delte med Tom, som nå har fått barn med den nye kona Anna (Rebecca Ferguson). Et ekko av fremtiden hun selv aldri fikk. På togturene får Rachel også raske glimt av hyrdestundene til naboparet Megan (Haley Bennett) og Scott (Luke Evans), et ungt ektepar som ser ut til å leve et perfekt liv. Så en dag oppdager hun Megan tett omfavnet av en fremmed mann, og så forsvinner Megan sporløst. Ekstra foruroligende, siden Rachel neste morgen våkner opp etter en blackout med blod på klærne, fylleangst og vage minner av å ha ropt «hore!» etter Megan. I nok et utslag av dårlig dømmekraft velger Rachel å etterforske saken på egen hånd.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
«The Girl on the Train» bygger opp mysteriet sitt ved å tilbakeholde sentral informasjon. Innen historien er omme har noen blitt stukket i hjel med en vinopptrekker. I likhet med de fleste flyplass-thrillere med ordet «Girl» i tittelen bærer den forsvunne piken på mørke hemmeligheter, ingen er helt hva de gir seg ut for å være og alle menn er svinepelser. Til tross for sine kompliserte intriger, tilbakeblikk, perspektivforandringer og en kronisk upålitelig hovedperson, er det allikevel høvelig enkelt å resonere seg frem til løsningen på mysteriet. Det siste i verden en film som dette bør være er lett å gjennomskue. «The Girl on the Train» mangler dessuten den iskalde presisjonen David Fincher tilførte «Gone Girl», og beviser at valget av regissør avgjør om du ender opp med en sylskarp, syrlig spenningsfilm eller et ufokusert, såpete melodrama.
Tate Taylor sto sist bak den stusselige kassasuksessen «The Help», og er på ingen måte utrustet med de rette talentene til å få maksimalt ut av en historie som dette. Han er til gjengjeld utstyrt med en veldig talentfull hovedrolleinnehaver. Emily Blunt overgår så til de grader resten av «The Girl on the Train», og leverer en nyansert, gripende og troverdig rolleskildring i en film som ellers lider av et betydelig troverdighetsproblem.