4
DRAMA
«Elser – 13 minutter etter Hitler»
Regi: Oliver Hirschbiegel
Tyskland, 2015
Etter engelskspråklige katastrofer som «The Invasion» og «Diana» er «Undergangen»-regissøren Oliver Hirschbiegel tilbake der han er mest komfortabel. I Tyskland under annen verdenskrig, mens han dokumenterer flere biter av verdenshistorien. Adolf med barten dukker opp igjen noen minutter i «Elser – 13 minutter etter Hitler», rett etter at håndverkeren Georg Elser (Christian Friedel) har plassert en hjemmelaget bombe rett over podiet i «Bürgerbräukeller» i München. Ølkjelleren der Føreren holdt sin årlige tale til nazieliten 8. november, for å minnes det mislykkede «Ølkjellerkuppet» i 1923. Elser hadde ikke mer hell 16 år senere. Hitler overlevde som kjent bombeattentatet i 1939; han forlot området tretten minutter før bomben detonerte. Isteden ble åtte uskyldige mennesker drept, før krigen krevde ytterligere seksti millioner liv. Å forestille seg hva som ville ha skjedd hvis Elser hadde lyktes i sine planer er en interessant tankelek, men til sist var det bare Hitler selv (og eventuelt Quentin Tarantino) som lyktes i å kverke Føreren en gang for alle. Elser er ikke en mann med mye flaks: han pågripes under en rutinekontroll mens han prøver å krysse grensen over til Sveits, før bomben engang har detonert. Med bombeplanene i lomma, flere tennstempler og en RFB-pin bak jakkeslaget. Doh!
Georg Elser sendes inn til avhør i Berlin, under ledelse av nazistenes sindige kriminalpolitisjef Arthur Nebe (Burghart Klaussner) og Gestaposjefen Heinrich Muller (Johann von Bulow). Begge har vanskelig for å tro at Elser handlet helt alene, men attentatmannen knekker ikke under grov tortur og nekter å si et ord før Nebe drar inn hans ekskjæreste Elsa Harlen (Katharina Schutter). Så hopper filmen tilbake i tid for det første av en serie tilbakeblikk; som stadfester at Elser var prototypen på «a lover, not a fighter». En passiv pasifist som sang og spilte trekkspill i et lokalt band, mer opptatt av å sjekke opp damer enn å engasjere seg i kampen mot nazipartiets økende innflytelse i hjembyen. Hans politiske oppvåkning ser ut til å være mest motivert av forholdet til den gifte flerbarnsmoren Elsa, som var fanget i et ulykkelig ekteskap med en alkoholisert, voldelig nazisympatisør (i alle fall sånn som han er portrettert i filmen). Som leieboer i ekteparets hus er Georg hjelpeløst vitne til at Elsa blir rutinemessig mishandlet, mens han samtidig innleder en hemmelig affære med henne. Rundt ham blir gode venner arrestert, mens stadig flere ikler seg brunskjorter og marsjerer i takt. En stadig mer frustrert Elser pønsker ut en plan, og bygger en tidsinnstilt bombe. Han fornemmer at Tyskland er på vei mot en uunngåelig krig, som kun kan stoppes hvis Adolf Hitler blir utslettet før det er for sent.
Akkurat hvordan Elser kom til denne konklusjonen forteller ikke filmen oss, men historien tar noen interessante vendinger mot slutten – som trekker forbindelsene videre til et annet mislykket attentat mot Hitler. Utført fem år senere, og skildret i Bryan Singers «Valkyrie» (2009). Vi får heller ikke vite så mye om hvordan Georg Elser egentlig planla bombeattentatet, eller hvordan han gjennomførte alt sammen mutters alene. Isteden vies mye spilletid til hans affære med Elsa Harlen. Filmen fanger opp miljødetaljene i førkrigstidens Tyskland på en autentisk måte, men man har av ukjente årsaker funnet det nødvendig å forandre en del faktiske hendelser for å skape kunstig melodrama – og hopper over en del interessante elementer som er lett tilgjengelige hvis du skumleser Wikipedia noen minutter. Hirschbiegel virker mest opptatt av å sikre ettermælet til Georg Elser som en folkehelt forut sin tid; trolig den typen menneske en viss massemorder her hjemme drømmer om å være, dypt inne i sitt syke sinn. Dette er en historie vel verdt å fortelle, men man sitter igjen med følelsen at alt allerede er godt dekket av andre filmer om andre verdenskrig. Deriblant et par som spesifikt tar for seg Georg Elser; TV-produksjonen «Der Attentäter» (1969) og Klaus Maria Brandauers «Seven Minutes» (1989).
Regissør Oliver Hirschbiegel legger seg på en naturalistisk stil, men nyansene mangler. Resultatet er en interessant historie om en viktig hendelse, som kunne ha vært fortalt med langt større kraft. Dette er angivelig andre del i Hirschbiegels planlagte trilogi om nasjonalsosialismens historie, og for all del. Heller det enn en flere kalkunfilmer om den britiske kongefamilien.