Film

Eldrebølgen

Å plassere to dyktige skuespillere med så totalt forskjellig energi sammen i en film er et interessant eksperiment, med mindre filmen er så patologisk uinteressant som «The Intern».

3

Komedie

«The Intern»

Manus & regi: Nancy Meyers

USA, 2014

Anne Hathaway ble hele USAs ekskjæreste etter at det amerikanske kinopublikummet kollektivt slo opp med henne, tilsynelatende et sted mellom Annes intense innsats som Oscar-vert i 2011, og øyeblikket hun vant en Oscar for «Les Misérables» i 2013. Hun gir i stadig større grad inntrykk av å være en utagerende teaterleir-leder som behandler hele livet som en scene, så det er forståelig at Hathaways lettere maniske energi kan bli i meste laget for enkelte. På den stikk motsatte enden av energiskalaen finner vi Robert De Niro, som ingen i verden kan beskylde for å være i overkant entusiastisk. Du bør heller ikke beskylde ham for å gå på autopilot, med mindre du vil at han avslutter intervjuene før de har begynt. «The Intern» er nok en intetsigende, majonesmild dramakosekomedie for gråhårede kinogjengere, skapt av Nancy Meyers («Something's Gotta Give», «It's Complicated»). Hun har skrevet, produsert og regissert «The Intern», som nok en gang reflekterer et frustrerende snevert tunnelsyn på dagens USA. I Meyers Amerika har alle mer penger enn de noensinne kan klare å bruke. De tilbringer mesteparten av tida i enorme kjøkken, har flere etasjers luksusleiligheter fulle av puter – og folk med minoritetsbakgrunn eksisterer bare hvis du trenger noen til å utføre litt hagearbeid mens du drikker en god kopp te.

Les flere filmanmeldelser her

Så det er ikke særlig forbausende at den pensjonerte enkemannen Ben Whitaker (Robert De Niro) eneste forhold til nedgangstidene er at han ikke vet hva han skal finne på med alle pengene sine. Etter å ha reist verden rundt trenger han noe annet til å «fylle tomrommet» med, og søker på en jobb som ubetalt senior-praktikant for «About the Fit». Et nyetablert, umåtelig populært nettsted som selger moteklær fra et digert, hipsterbefolket fabrikklokale i Brooklyn – drevet av den overarbeidede gründeren Jules (Anne Hathaway). Ben har null erfaring når det gjelder IT-sjargong, internettsalg og nymotens mote, men bemerker seg raskt med sin sterke arbeidsmoral, livsvisdom, lojalitet og fine stresskoffert. Jules har et heller anstrengt forhold til eldre mennesker, og ser ikke noe behov for å jobbe tett med en gamling som Ben. Det tar allikevel ikke lang tid før hun oppdager at han er en stor ressurs og enda større støttespiller, som blir en slags Alfred til hennes hyperaktive dot-com-Lynvingen (fun fact: rollen som Ben var opprinnelig tiltenkt Michael Caine). Bens arbeidsoppgaver begrenser seg stort sett til å kjøre kravstore Jules rundt som en privatsjåfør, mens han med jevne mellomrom forteller hvor dyktig, hardtarbeidende og rett igjennom fantastisk hun er. For selv om Bob tilhører Rush Limbaugh-generasjonen, er han den typen progressiv syttiåring som sier ting som: «Jeg vil nødig være den store feministen her, men du fortjener å være lykkelig uten å gi slipp på karrieren».

Denne filmen lider dermed av noe vi kan kalle «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til»-syndromet, etter den avskyelige Sarah Jessica Parker-komedien fra 2011. I likhet med hennes prektige rollefigur blir Anne Hathaway konstant påminnet om hvor fordømt fabelaktig hun er, mens smålig mødre er skikkelig misunnelig på hvordan hun klarer å kombinere jobb med familieliv. Hjemme har imidlertid Jules en brelettmyk ektemann (Anders Holm) med briller og skjegg, som kombinerer barnepass med utroskap. «The Intern» vier altfor mye tid på filmens minst interessante elementer; Jules' dysfunksjonelle samliv med den gørrkjedelige ektemannen og hennes forsøk på å finne en konsernsjef som kan minke arbeidsmengden litt. Muligens fordi dette er den syltynne historiens eneste tilløp til noe som minner om konflikt og drama. Far-og-datter-kjemien mellom Hathaway og De Niro fungerer dog ganske bra her, og «The Intern» gjør heldigvis et mindre poeng av generasjonskløften enn den pinlige markedsføringskampanjen antyder. De Niro får en sjelden sjanse til å spille en mer hjertevarm, ukomplisert og koselig skikkelse enn vi er vant til å se – og er høvelig opplagt til ham å være. Så alt i alt kunne dette ha vært mye verre, selv om «The Intern» er en film man tolerer mer enn man rent ut setter pris på.

Mer fra Dagsavisen