5
FAMILIEFILM
«Peter og dragen»
Regi: David Lowery
USA, 2016
Disney-konsernets «Peter og draken Elliott» fra 1977 var en døll musikal som ville ha virket håpløst gammelmodig hvis den hadde blitt sluppet ti år tidligere. Det er lett å mistenke at Disney nå har nyinnspilt seg helt ned til bunnen av bøtta (etter å ha melket sitt gamle skattekammer med bl.a. «Cinderella», «Maleficent» og «Jungelboken»), men årets utgave av «Peter og dragen» beholder bare utgangspunktet: en ung gutt som blir bestevenn med en drage. De grelle showtunes-sangene fra originalen er byttet ut med et smakfullt soundtrack fylt opp av melankolsk musikk fra Will Oldham, Leonard Cohen og The Lumineers. David Lowery er heller ikke den typen regissør man forbinder med Disney-familiefilmer; han har tidligere stått bak det stemningsfulle indie-dramaet «Ain’t Them Bodies Saints» (2013). I likhet med kollegaen Jeff Nichols er han drevet av nostalgi for gårsdagens Amerika; rurale småbyer omgitt av kornåkrer og tett skog. Hjertelandet som aldri egentlig eksisterte. I motsetning til Nichols er Lowrey dessuten influert av de japanske animasjonsfilmene til Studio Ghibli, og har trukket en del inspirasjon fra Miyazaki-klassikeren «Min Nabo Totoro».
«Peter og dragen» starter opp i samme år som den første filmen kom; 1977, mens fem år gamle Peter er på kjøretur sammen med foreldrene sine. Starten på et eventyr, ifølge pappa – som deretter kjører av veien i et forsøk på å unngå et rådyr. En tragisk bilulykke som etterlater Pete mutters alene i skogen, foreldreløs og omringet av sultne ulver. Men filmen heter tross alt ikke «Peter og ulven», og musikksporet er ikke komponert av Sergej Prokofjev. Så Peter reddes av et digert beist som kan fly og forandre farge på pelsen. En drage. Samme drage den gamle treskjæreren Meacham (Robert Redford!) hevder han så i barndommen, selv om skogvokter-datteren Grace (Bryce Dallas Howard) bare flirer av røverhistoriene hans. Seks år senere har Peter vokst opp til å bli en langhåret villgutt (Oakes Fegley), som bor langt ute i skogen, i et trehus over hulen til den snille dragen. Peter har gitt bestevennen navnet Elliot, etter barneboken han leste i sekundene før bilulykken som tok livet av foreldrene. Elliot er ingen reptilsk kampdrage av den typen Daenerys i «Game of Thrones» omgir seg med. Snarere en forvokst bikkje med vinger, pels og vennlig vesen som har lært seg at det er tryggest å skygge unna alle mennesker som ikke er Peter.
Det er selvsagt også menneskene som ødelegger idyllen deres. Tømreren Gavin (Karl Urban) er travelt opptatt med å rive ned skogen da han får øye på den mytiske dragen, og reagerer som folk flest. Han drar frem rifla og drar deretter ut på jakt. I mellomtiden blir Peter dratt inn til byen av Grace, en varm morsfigur med staut forlovede (Wes Bentley) og en stedatter (Oona Laurence, sist sett i «Southpaw») på samme alder som Peter. Guttungen dras mellom sin digre bestevenn i skogen, og menneskefamilien som kan gi ham et normalt liv. Bryce Dallas Howard får nok en gang sjansen til å stirre opp i ærefrykt på enorme skapninger som ikke eksisterer som annet enn nuller og ettall, akkurat som i «Jurassic World». Men denne gangen løper hun i alle fall ikke rundt i høyhælte sko. Som barn gråt jeg fortvilte tårer over slutten på Disneys «Jungelboken», og sørget over at Mowgli måtte forlate sine gode dyrevenner i jungelen til fordel for et normalt liv sammen med de gørrkjedelige menneskene. Jeg sitter igjen med litt av den samme følelsen her. Hva ville du helst ha gjort som en elleveåring i en Disney-film: levd i skogen sammen med en snill, ildsprutende drage – eller vokse opp i en middelklassefamilie i en søvnig småby i USA på åttitallet? David Lowery gjør aldri denne historien større eller mer dramatisk enn den trenger å være; han fokuserer på det personlige dramaet og vårt følelsesmessige bånd til hovedpersonene.
Det er noen rørende øyeblikk her, som kan nøkke litt i hjerteroten til de fleste av oss - særlig i skildringen av den ulykkelige dragen (skapt på data med stor presisjon av trollmennene på Peter Jacksons Weta Digital), som med tårer i øynene innser at han må slipp på bestevennen sin. «Peter og dragen» smører litt tykt på mot slutten, der Daniel Harts kraftfulle musikkspor sveller opp i takt med følelsesutbruddene. De siste minuttene legger opp til en fortsettelse vi egentlig ikke trenger, men ellers er dette en virkelig fin familiefilm laget med personlig engasjement og høy integritet. En advarsel på tampen; «Peter og dragen» ble heldigvis vist for pressen med originalt lydspor og undertekster, men filmen settes også opp på kino med norsk dubbing (i både 3D og flatt format). Da undertegnede så traileren for «Peter og dragen» på en kinovisning for noen uker siden lo det voksne publikummet hånlig, høyt og oppgitt over den malplasserte norske stemmeleggingen. Så jeg frykter at du kan plukke bort et par sifre på terningen hvis du er i følge med småtroll og blir tvunget til å se den i norsk språkdrakt.