4
DRAMA
«Ixcanul»
Manus & regi: Jayro Bustamante
Guatemala/Frankrike, 2015
Denne regidebuten var en av Gullbjørn-nominasjonene under fjorårets Berlin-festival, og har vunnet en baderomshylle full av filmpriser under festivaler de færreste har hørt om (deriblant: «The Platino Awards for Iberoamerican Cinema», «Premios Fénix» og «Guadalajara International Film Festival»).
«Ixcanul» er mer en sosialantropologisk ekspedisjon enn filmatisk historiefortelling, som gir oss et unikt innblikk i den nådeløse hverdagen til Kaqchikel-folket. Mayaindianere som lever isolert i Guatemalas høyland, der de livnærer seg så godt det går på jordbruk. Regidebutant Jayro Bustamante vokste selv opp i dette samfunnet, og hevder at han baserte filmen på en sann historie. Dette er angivelig også en slags oppdatert utgave av Bibelens sagn om jomfru Maria, selv om Kaqchikel-folket har sin egen spesifikke trosretning.
17-åringen Maria (Maria Mercedes Coroy) bor på en liten gård i skyggen av den aktive Pacaya-vulkanen, sammen med foreldrene Juana (Maria Telon) og Manuel (Manuel Antun). Maisåkeren deres er hjemsøkt av giftslanger, og befinner seg på en kaffeplantasje som representerer den eneste inntektskilden i området. Foreldrene er i ferd med å tvangsgifte bort datteren til enkemannen Ignacio (Justo Lorenzo), en ressurssterk mann i dette samfunnet. Han eier sin egen bil, jobber for kaffeprodusenten og kan snakke spansk. Så et skikkelig kupp.
Giftemålet vil styrke familiens usikre fremtid, og forsikre at de har et trygt sted å bo. Maria er føyelig og underdanig, mens hun gjemmer følelsene sine langt under overflaten. Det er uansett ingen som er interessert i hva hun drømmer om å gjøre med livet sitt. Maria gjør et nølende forsøk på å løsrive seg, ved å alliere seg med den jevngamle kaffeplukkeren Pepe (Marvin Coroy). En alkoholisert kåtradd som har store planer om å begi seg ut på fottur forbi vulkanen, gjennom Mexico og hele veien til USA. Der de har lys i gatene, spiser frukt uten skall og betaler i dollar. Han kommer seg forhåpentlig over grensen før president Trump bygger tøysemuren sin.
Maria håper at Pepe vil ta henne med seg til dette eventyrlandet, og betaler med det eneste hun har å tilby. Jomfrudommen ofres utenfor den lokale baren, der Pedro for lengst har drukket opp alle pengene sine. Resultatet blir et nytt liv, men ikke som Maria hadde planlagt. Istedet etterlates hun alene med en voksende mage, og graviditeten setter hele familiens levegrunnlag i fare. Vulkanguden lar henne ikke abortere barnet og den forsmådde eks-forloveden Ignacio akter å kaste ut familien fra gården de bor i. Dette er en mannsdominert kultur diktert av gamle tradisjoner og preget av analfabetisme, dyp fattigdom og destruktiv overtro.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
«Ixcanul» understreker det totale fraværet av valgmuligheter, fluktveier og lysglimt for kvinner som vokser opp i dette isolerte miljøet. Hver bidige mann Maria møter ender opp med å forvolde henne vondt, og selv pappa er fullt villig til å risikere datterens liv for å sikre sin egen fremtid.
Mot slutten tar filmen en avstikker inn i storbyen, mens den saktmodige, dvelende kameraføringen plutselig blir hektisk og håndholdt. En bra måte å understreke det enorme spranget mellom Kaqchikel-folkets tidløse samfunn og verdenen utenfor. De kunne like gjerne ha befunnet seg på en annen planet. Skildringen av denne kulturen er så autentisk at det føles dokumentarisk, men «Ixcanul» holder oss litt på utsiden. Vi får aldri noen dypere innsikt i disse menneskenes indre følelsesliv, muligens fordi rollene er spilt av amatører uten skuespillererfaring – og som dermed ikke er i stand til å gjøre noe mer enn å gjenta replikkene de er tildelt. Maria Mercedes Coroy forblir en blank og uutgrunnelig hovedperson, og Jayro Bustamante hemmer filmen med tung symbolisme som sikkert vil være av størst utbytte for dem som er disponert for religiøse metaforer. Unektelig en seig film med smalt nedslagsfelt, som er hemmet av noen unødige scener med bestialsk dyremishandling og griseslakt. Men man kan kanskje ikke forvente respekt for levende vesener i et samfunn der menneskeliv er null verdt.