Film

Dommedag for hele familien

Verdens undergang er atter en gang konform og forutsigbar i «Independence Day: Resurgent».

Dagsavisen anmelder

3

SCI FI

«Independence Day: Resurgent»

Regi: Roland Emmerich

USA, 2016

Det har gått tjue år siden verden nesten gikk under, og USA reddet den i «Independence Day» (1996). Jubileer er til for å utnyttes, så hvorfor ikke la verden gå under en gang til? Med sølvrevene Jeff Goldblum, Brent Spiner, Judd Hirsch og Bill Pullman med på laget, i tillegg til unge lovende stjerneskudd som Liam Hemsworth og Maika Monroe, lover det godt for en oppfølger, selv om «Mr. July», Will Smith, er ute av bildet.

Med «Independence Day» evnet Roland Emmerich å legge inn komiske og småabsurde detaljer og popkulturelle referanser som plasserte filmen ned på et realistisk bakkenivå og i samtid, innimellom alt det katastrofale («Yes, I love ’The X-Files’, too …», sier en kundebehandler i telefonen til en fortvilt jordboer i andre enden, før det panoreres over til David Levinson (Goldblum) som irriterer seg over mangel på evne til å resirkulere en brusboks på jobb). Det ble også brukt tid på å la katastrofen bygge seg opp, i den tre timer lange originalen.

Det er derfor skuffende å se at Emmerich – hvis katastrofefilm-rike CV («2012», «Godzilla», «The Day After Tomorrow») tilsier at han har nok viten om de klassiske grepene til å utfordre de, ikke viser mer ironisk teft, eller forsøker å appellere til publikum på flere plan, utover det platte og forutsigbare familie-melodramaet. Med sitt klassiske sjangerlåste narrativ og dertil hørende arketyper, er «Independence Day: Resurgence» verken dramaturgisk eller stilmessig innovativ. Mer er det kanskje ikke å forvente av en oppfølger?

Så sent som i fjor så vi eksempler på at det potensielt ligger mye mat i oppfølgere. Ved å spille på flere referensielle detaljer, og ha selvironisk bevissthet om sin egen sjanger og dens mange utbrukte klisjeer, har enkelte oppfølgere slått seg opp som langt mer komiske tilskudd til sine kataloger, enn de mer selvhøytidelige forgjengerne, noe «Jurrasic World» (2015) og «Terminator Genisys» (2015) er eksempler på. Sistnevnte har fungert som en latterfremkallende hommage dedikert til fansen. En kan gå lengre. Det estetisk forseggjorte universet i postapokalyptiske «Mad Max: Fury Road» (2015), som fikk terningkast 6 av Dagsavisen, ga flere filmforståsegpåere en liten dytt i magen, da den karet til seg flere Oscar-statuetter tidligere i år. Den ble også kritikerrost for å være noe mer enn ren underholdning, og dessuten feministisk.

«Independence Day: Resurgent» er alt annet enn progressiv, og med stereotypiske klisjeer – som redde barn i buss, streng kineser, morsk afrikaner med macheter på ryggen, stiv revisor som etter hvert myknes til, den «rebelske» helten, og ekspresidenten som benytter anledningen til å holde en emosjonell patriotisk tale. Klisjeene blir aldri overdrevet nok til at de er særlig komiske. At den amerikanske presidenten er en kvinne (Sela Ward) er kanskje det dristigste grepet. Og det at presidenten uten betenkningstid bare kan komme med en rask bestilling om å utslette den ukjente inntrengeren, uten at noen egentlig vet hvem man har med å gjøre – og USAs lille feilgrep følgelig gjør at resten av verden må takle de litt kjipe konsekvensene senere – er den eneste eksplisitte kritikken å spore. Ellers er det meste nesten forstyrrende behagelig og lite brutalt, i det som utvikler seg til å bli en krigsfilm.

Dette er ikke så mye mer enn en ufarlig «dommedag møter aliens» for hele familien, med et samfunnsbilde som sitter fast i 1996, der de hvite, blåøyde mennene er de handlekraftige heltene som gjør en forskjell. Kvinner og andre karakterer av ulik etnisk opprinnelse kan ha noen interessante personligheter eller yrker, men de skal ikke stå i veien for de hvite guttas ærefulle sjanse til å redde verden. Det kommer alltid en pappa eller kjæreste til unnsetning. Med både Maika Monroe («It Follows») og Charlotte Gainsbourg på rollelista, er dette skuffende å være vitne til. Og der man i eneren lot en svart mann være helten (Will Smith), blir altså hans sønn, Dylan (Jessie T. Usher), i toeren satt på sidelinja, mens Liam Hemsworth stjeler showet.

Her tas ingen idémessige sjanser, og de mange sideplottene kan drukne litt i de utenomjordiske skapningenes forsøk på å skape en dommedag som tar litt vel av, og som i verste fall kan ligne på den i «X-Men: Apocalypse». Med det sagt, er dette en teknisk velsmurt film, med et produksjonsdesign som bidrar til å skape et realistisk univers med stilige aliens. Mer enn det er det ikke.