Det verden trenger

5

DRAMA

«Paterson»

Regi: Jim Jarmusch

USA, 2016

Om det er slik at kultur har en helbredende kraft på et samfunn i ulage, har Jim Jarmusch funnet den riktige kuren med «Paterson», om bussjåføren som skriver poesi og som brer hele sin empatiske hverdagslighet ut over sitt dreiepunkt i løpet av en begivenhetsløs uke hvor likevel alt snus på hodet. «Paterson» er en lavmælt og særegen film, en tvers gjennom poetisk innsirkling av parforhold, store drømmer og evnen til å gripe nye muligheter. Med Adam Driver i sitt livs rolle som redskap for Jarmuschs jordnære og likevel snurrige funderinger, har han laget en film som uten de store faktene rører ved selve livsnerven hos oss alle.

Jarmusch har de siste årene laget en rekke filmer som ikke nødvendigvis har tangert hans største øyeblikk, om man da ser bort fra sjangerleken «Only Lovers Left Alive». Med «Paterson» er han tilbake i det samme sporet som kultfilmene «Down by Law» og «Broken Flowers», bare langt mer tilgjengelig og strukturert. Likheten ligger i de skarpt tegnede hovedfigurene, og i hans nye film er det hovedpersonen selv som bærer det hele med stilltiende, en bussjåfør med en åpenbar poetisk gave som bare venter på å folde seg ut i det fri. Paterson (Adam Driver) kjører samvittighetsfullt buss i den lille byen Paterson (sånn er det). Han er forekommen, kan virke mutt og resignert, men det kan like gjerne være at han faller i poetiske staver over notisblokken på holdeplassene, bak rattet og på stolen der han sitter, mens samtalene og spørsmålene går over hodet på ham.

Paterson lever i sin egen verden av rutiner, sier ikke stort, men livet er likevel rikt og fullt av inntrykk. Hans livsglade og energiske kjæreste Layra (Golshifteh Farahani) baker cupcakes som hun skal selge på markedet og drømmer om å bli countrystjerne. Parets hund Marvin, som er klokskapen hundifisert, er Patersons faste unnskyldning for å gå kveldstur, ned på den lokale puben hvor han kjøper sin øl og snakker om livet med bartenderen. Men utover det er det ikke lett å sette ord på handlingen, like lite som det er lett å sette ord på stor poesi. Og poesien er altoverskyggende i filmen, i Patersons sørgmodige og lett resignerte ansiktsfolder og i Lauras øyne når hun beundrer sin kjæreste. Den finnes i pubvertens ømme omsorg for sin gjest og i hele byen Paterson. Byen er for øvrig reell, både i New Jersey og i den amerikanske poeten William Carlos Williams store dybdesyklus «Paterson» som han brukte 12 år på. Med utgangspunkt i Patersons lange og dramatiske industrihistorie skaper Williams et samfunnsdrøftende nasjonaldikt som fortsatt gir gjenklang, også i underteksten av Jarmuschs film.

I underteksten ligger ikke bare byens historie og den innvirkningen Williams har hatt på den gjennom sin diktning. Her fornemmer man også hovedpersonenes forgrunnshistorie, en mulig bakgrunn som soldat, en mulig vanskelig oppvekst. På samme vis som Patersons diktning hyller den for dem begge verdifulle hverdagen, bygger de opp om hverandres drømmer med omtanke og en positivitet som er rørende. Filmens pussige, varme humor ligger ikke bare i det forunderlige «samspillet» mellom den litt dunkle Paterson og den undersetsige Marvin, men i så vel poetens som countrydrømmerens møter med realitetene. Som at Paterson er så isolert i sine egne tankebaner at det å ta kopi av diktene ikke føles relevant. Diktene er for øvrig også reelle, gitt spesielt til filmen av Ron Padgett, som har publisert over tjue samlinger lyrikk.

«Paterson» vinner lett med sitt bankende hjerte for konkretiseringen av det hverdagslige og det banale, med originale ideer og en fargespillende bykulisse som puster parallelt med Jim Jarmuschs regi. I en verden der ekstremitetene stjeler all oppmerksomhet blir filmen et befriende dykk ned i det som er aller viktigst, det som er nærmest og det som gir mening uten at det nødvendigvis må uttales med ord.