4
DRAMA
«24 uker»
Tyskland, 2017
Regi: Anna Zohra Barrached
Dette Gullbjørn-nominerte dramaet utforsker et dilemma som neppe vil etterlate noen uberørte, og bare ordet vekker automatisk sterke følelser: abort. En moderne menneskerett, men aldri et enkelt valg – og «24 uker» sørger for å gjøre dette valget så vanskelig som mulig for hovedpersonen. Stand-up-komikeren Astrid (Julia Jentsch), annonserer på TV-showet «Ladies Night» at hun er gravid, noe hun melker for mye materiale og applaus. Samboeren Markus (Bjarne Mädel) er manageren hennes og sammen har de mange jern i ilden – samt Nele (Emilia Pieske), en ni år gammel datter som liker å kle seg ut som Spider-Man. De er akkurat der de vil være i livet: Med et nært kjærlighetsforhold og karrierer som er i ferd med å ta av. Men så kan fødselslegen meddele at fosteret Astrid har i magen et en gutt, som med 98 prosents sikkerhet vil bli født med Downs syndrom. Muligheten for å ta abort gjenstår over et halvår inn i svangerskapet (reglene for dette er annerledes i Tyskland enn i Norge), men det er jo et valg de bør ta sammen. En kalddusj, men etter en tenkepause bestemmer Astrid og Markus seg. Dette skal de klare. De annonserer den glade nyheten under en feststemt vennemiddag, og stillheten rundt bordet er påfallende. All har sine meninger om hvordan dette vil gå: ikke minst datteren Nele, som syntes at folk med Downs er ekle. Astrids mamma Beate (Johanna Gastdorf) sier ja til å flytte inn hos dem for å lette byrden, men mener samtidig at de bør vurdere å avslutte graviditeten. De må jo ikke ha et barn som dette.
Og da Astrid får nyheten om at fosteret dessuten har hjertefeil melder tvilen seg for alvor. Er hun virkelig rede til å føde en baby som må gå igjennom flere operasjoner bare for å få en sjanse til å overleve – og deretter vie livet til å ta vare på et barn som muligens aldri vil være i stand til å klare seg selv, som krever mer enn hun er i stand til å gi? Eller kanskje vil vokse opp til å bli et friskt, praktfullt menneske? En umulig situasjon, og den blir bare blir enda vanskelige av at Astrid er en offentlig person, som har gjort graviditeten sin til en del av stand-up-showet sitt. Snart lekkes nyheten om at fosteret har Downs syndrom til media, og Astrid hylles for sin moralske styrke. Dette er ikke lengre en privatsak, så hvordan vil folk reagere hvis hun nå velger å ta abort? Markus har allerede bestemt seg og reagerer med indignert, såret skuffelse over tanken på at dette er en avgjørelse Astrid til sjuende og sist må ta selv. Stemningen surner, forventningspresset øker og Astrid er i ferd med å knele av vekten. I virkeligheten velger angivelig nitti prosent av tyske foreldre å avbryte svangerskapet hvis fosteret er alvorlig handikappet. Filmen skygger unna Tysklands avskyelige forhistorie når det gjelder dette temaet (over 200.000 handikappede ble myrdet under nazitidens såkalte «T-4»-program), og utforsker isteden mer allmenngyldige temaer. Regissør/manusforfatter Anne Zohra Berrached holder stilen dokumentarisk, kameraføringen håndholdt og skildrer de praktiske utfordringene med uovertruffen realisme. Helt ned til å gi oss filmhistoriens første HD-opptak tatt av et foster inne i livmoren, noe som i denne sammenhengen føles ubehagelig nærgående.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Alle roller som helsepersonell spilles av virkelige leger, og de håndterer situasjonene med detaljfokusert hverdagsrealisme. Vi får ta del i opplevelser ingen noensinne ønsker å gå igjennom, og stilles spørsmål ingen har klare svar på. Det er øyeblikk her som er følelsesmessig ubehagelige, og særlig den siste halvtimen kan bli dypt opprivende for folk som har gått igjennom lignende ting selv. Bare tanken på at filmen kan misbrukes som et redskap av fanatiske abortmotstandere er omtrent like opprivende. Dialogen er dessverre ikke like konsekvent troverdig. Astrid er en påfallende umorsom stand-up-komiker lenge før hun blir rammet av sceneskrekk, og noen av konfliktene føles en smule konstruerte. Samboeren Markus oppfører seg til tider mer urimelig og umodent enn de fleste menn forhåpentligvis ville ha gjort i samme situasjon. Dette med å avslutte svangerskap er ikke et valg noen tar med letthet, men de færreste må ta det i full offentlighet – enda færre under omstendighetene vi er vitne til i filmen. Anna Zohra Berrached har gjort noen dramaturgiske valg som forsikrer at «for»- og «mot»-skålene balanserer i jevn høyde hele veien. Så selv om du går inn i kinosalen med et klart standpunkt vil du forlate den med mye tvil, og en vond følelse i mellomgulvet.