Film

De brukbare sju

En god, gammeldags western med en helt solid rolleliste – og erketypisk historie som er fortalt noen hundre ganger før.

Dagsavisen anmelder

4

WESTERN

«The Magnificent Seven»

Regi: Antoine Fuqua

USA, 2016

Howdy, kugutt! Her har vi en nyinnspilling av John Sturges-klassikeren fra 1960, som fostret tre oppfølgere, en TV-serie, utallige etterligninger og en The Clash-låt. Originalen var dessuten en nyinnspilling av Akira Kurosawas «De sju samuraier» (1957), som i seg selv var inspirert av de erke-amerikanske westernfilmene til John Ford. Så her har vi virkelig den filmatiske motsvarigheten til en Ouroboros-slange. Kurosawa beskrev selv «The Magnificent Seven» som «en underholdende skuffelse», og det samme kan muligens sies om årets gjenfortelling. En stereotypisk cowboyfilm av den gamle skolen, som føles en smule stølbent i forhold til hva Quentin Tarantino har fått til i sjangeren de siste årene. Afroamerikanske Antoine Fuqua («Training Day», «Olympus has Fallen») har markert seg som en pålitelig leverandør av strømlinjeformede actionthrillere, flere av dem med Denzel Washington i hovedrollen. Man kunne ha håpet at Fuqua var rett mann til å oppdatere dette heltesagnet for nye generasjoner, men han tilfører ikke «The Magnificent Seven» så mye mer enn en multikulturell rolleliste med fornøyelig fargerike navn, og noen politiske kommentarer skriblet i margen.

I 1879 lever befolkningen i gruvebyen Rose Creek i konstant frykt for Bartholomew Bogue (Peter Saarsgard). En sosiopatisk landbaron som i det ene øyeblikket prediker griskhetens evangelium, for i det neste brenne ned byens kirke. Bouge akter å kuppe gullgruven i Rose Creek, og gir befolkningen tre uker til å flykte. Etter at ektemannen blir drept med kaldt blod søker enken Emma Cullen (Haley Bennet) ekstern hjelp for å forsvare byen, og betaler dusørjegeren Sam Chisolm (Denzel Washington) alt borgerne har av gull. Ingen ser ut til å stusse over at en afroamerikansk revolvermann får oppgaven med å forsvare en by full av hvite feiginger, og ingen ytrer et knyst av rasistiske slengbemerkninger som var så populære på denne tiden. Før filmen ender opp som en nyinnspilling av Mel Brooks-klassikeren «Blazing Saddles» med mindre promp og gjøgling, drar Chisolm ut for å rekruttere de resterende seks rumpesparkerne. I rask rekkefølge: den sarkastiske pokerspilleren Josh Farraday (Chris Pratt), den mexicanske banditten Vasquez (Manuel Garcia-Rulfo), Comanche-indianeren Red Harvest (Martin Sensmeier) – pluss den traumatiserte borgerkrigsveteranen/skarpskytteren Goodnight Robicheaux (Ethan Hawke), som har følge med den koreanske knivkasteren Billy Rocks (Byung-hun Lee). Vincent D’Onofrio stikker av med hele filmen som en Grizzly Adams-aktig villmarks-villmann ved navn Jack Horne, på et tidspunkt beskrevet som en bjørn utkledd i menneskeklær.

Rammehistorien har i årenes løp blitt kopiert så mange ganger, og i så mange forskjellige sjangere, at den har blitt mytisk – men det er litt skuffende at «The Magnificent Seven» ikke gjør noe nytt ut av den. Godt mulig at mesteparten av karakterutviklingen ble redigert bort i et forsøk på å snause ned spilletiden, men med såpass mange severdige skuespillere på et fat skulle man ønske at de fikk mer å ta seg til. Regissør Antoine Fuqua hevder at hans mål var å lage en tradisjonell western bestemoren hans hadde likt, og lykkes muligens helt glimrende med det. Han virker allikevel litt kneblet av filmens lave PG13-aldersgrense, som fordrer at Fuqua må moderere seg fryktelig (særlig i forhold til hans hypervoldsomme actionthriller «The Equalizer») – og alt leder opp til en livlig finale, der flere hundre banditter blir kverket uten å spille en bloddråpe. Det er i alle fall en stor fordel at Fuqua iscenesetter actionscenene uten moderne distraksjoner, og tar i bruk tradisjonelle stunt som er i ferd med å bli en tapt kunstart. Han klarer å lirke inn noen politiske undertoner (med hjelp av manusforfatterne Richard Wenk og «True Detective»-skaperen Nic Pizzolatto), om hvordan USA siden starten har likestilt demokrati med kapitalisme, og kapitalisme med religion. Allikevel bare noen små glimt av hva Fuqua kunne ha gjort med friere tøyler. Men hvis du i likhet med undertegnede har stor sans for tradisjonelle westernfilmer er årets gjenfortelling av «The Magnificent Seven» fortsatt mye moro.