Film

Dating for dadaister

Et unikum som er hysterisk morsom, dypt urovekkende og ikke så rent lite forvirrende.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«The Lobster»

Regi: Yorgos Lanthimos

Eng/Fr/He/Ir/Ne. 2016

Den greske prisvinneren Yorgos Lanthimos lager filmer som ikke ligner på noe annet der ute, rent bortsett fra de filmene han tidligere har laget selv. Med det fabelaktige familiedramaet «Doogtooth» (2009), «Alps» (2011) og nå «The Lobster» har han skapt sitt eget eksentriske parallellunivers, som i likhet med vår egen verden er styrt av rigide spilleregler. Menneskene i dette universet følger alle regler ukritisk, uansett hvor bisarre, undertrykkende og meningsløse de måtte være. Så de er ikke helt ulike oss selv. «The Lobster» er den første engelskspråklige langfilmen til Lanthimos, men han har slett ikke mistet særpreget i oversettelsen. Om noe er tonen i «The Lobster» mer krystallisert og findyrket, stemmen hans enda klarere. Sprangene mellom absurd humor, dyp tragedie og ubehagelige voldsomheter er kortere, og tolkningsmulighetene enda større. Det er åpent for debatt om «The Lobster» er en romantisk komedie, en dystopisk skrekkfilm, en dadaistisk satire om dating i dataalderen - eller eventuelt en misantropisk fabel om hvordan samfunnet dyrker familieverdier, ekteskap og konformitet, mens alle som ikke finner sin plass i disse klaustrofobiske livsløgnene umiddelbart blir utstøtt.

Det jeg har sett av intervjuer med Yorgos Lanthimos antyder at han ikke akkurat er noen analytisk filmskaper, og at han instinktivt følger sin egen drømmelogikk uten å ha noen dypere agenda enn å utforske spennende ideer. Tolkningene overlater han til oss. Den middelaldrende arkitekten David (Colin Farrell) har blitt forlatt av kona, så i henhold til tradisjonene sendes han i eksil til et feriehotell for nysingle. Her har David 45 dager på seg til å finne en ny partner, og hvis han mislykkes vil han deretter bli forvandlet til et valgfritt dyr. David velger i så tilfelle å bli forvandlet til en hummer, siden de angivelig kan bli hundre år gamle, har blått blod som aristokrater og er fruktbare hele livet. David trives dessuten godt i vannet. Hotelldirektøren (Olivia Colman) synes en hummer er et helt utmerket valg, og opplyser David om reglene. Onani er strengt forbudt, og straffes med hjelp av brødrister. En hushjelp bistår med seksuell utløsning, mens underholdningen i ballsalen består av sang, dans og propaganda-sketsjer om hvor viktig det er å være gift. Eneste fritidsforlystelse er ellers jakt på enslige mennesker i skogen.

David blir kjent med En mann som lesper (John C. Reilly i Dr. Steve Brule-modus) og En mann som halter (Ben Whishaw). Sistnevnte denger fjeset i nærmeste harde overflate med jevne mellomrom, i håp om å sjekke opp En pike som blør neseblod (Jessica Barden). Å møte en passende partner dreier seg utelukkende om å finne noen med samme karakterdrag, og Davids fremste særtrekk er at han er nærsynt. Siden han sliter med å finne en kvinne med briller prøver David å lyve på seg sosiopati, i håp om å kurtisere En hjerteløs kvinne (Angeliki Papoulia, tilbake fra «Dogtooth» og «Alps»). Det er jo lettere å late som om man ikke har følelser, enn det er å late som om man har dem. Etter at den planen mislykkes flykter David ut i skogen. Her lever de enslige i en lovløs verden med like rigide regler, omgitt av dyr som engang var mennesker. Deres leder (Léa Seydoux) har bestemt at alle skal grave sin egen grav, ingen får lov til å flørte, kysse eller ha sex – og brudd på lovverket medfører strenge straffer. En utfordring, særlig etter at David blir kjent med En nærsynt kvinne (Rachel Weisz) som kan være drømmepartneren.

«The Lobster» skaper en trykkende, restriktiv verden full av skjulte koder og veldig spesifikke regler. I storbyen patruljerer politikonstabler som sjekker ekteskapsattester, og pågriper ugifte lovbrytere. Her er menneskene undertrykte, tafatte, håpløse og viljeløse. De snakker som en blanding av autistiske barn og roboter, der alle følelser er så undertrykte at de knapt eksisterer. Colin Farrell har skrelt av seg all forfengelig filmstjernesjarm, kultivert en ukledelig bart og lagt på seg nærmere tjue kilo for denne hovedrollen – og gjør en av sine sterkeste skuespillerprestasjoner, uten å vise så mange andre følelser enn nummen apati. Jeg antar at Kafka, Margaret Atwood og kanskje særlig Samuel Beckett kan være litterære referansepunkt her (alt er dessuten spilt inn i Irland), men «The Lobster» er forholdsvis lett tilgjengelig. Ofte en oppriktig morsom film, som finner foruroligende mye svart humor i alt fra mislykkede selvmord, mutilasjon og dyredrap til karakterenes selsomme, monotone oppførsel. Alt dette vil sikkert skape stor forvirring blant den jevne publikummer, men «The Lobster» er drevet av en unik visjon som aldri blir noe mindre enn fascinerende. I min bok årets store, romantiske komedie!