Coens spinnville nostalgitrip

4

KOMEDIE

«Hail Caesar!»

Regi: Joel & Ethan Coen

USA, 2015

BERLIN (Dagsavisen): Den som kjenner brødrenes uforlignelige univers kan plassere «Hail Caesar!» et sted mellom deres mørkeste komedier og portrettene av middelaldrende menn i en brytningsfase. Filmen er best stykkevis og episodedelt, og passer da dels inn i tradisjonen til «The Big Lebowski», dels i de brennende eksistensielle korridorene til «Barton Fink», men aller helst noe helt for seg selv. Filmen er en hyllest til Hollywood, en skapt drøm om noe som var, noe antatt uskyldig, men når Coen-brødrene stikker hull på uskylden tyter betent verk fram. Hollywood da som nå er en tilstand der mennesker fra alle samfunnslag brått befinner seg på den samme arenaen for å kjempe om berømmelsens gunst. En kamp på liv og død har knapt hatt vakrere rammer, like forførende som de er falske.

I sentrum for det hele finner vi Eddie Mannix (Josh Brolin), en mann av det hardbarka, ordrike slaget, men ikke mer hardbarka enn at de første ordene som kommer ut av det morske hodet er en katolsk bønn om tilgivelse i skrifteboksen, en øvelse vi raskt skjønner at er en daglig foreteelse for en mann som lyver for kona om at han forsøker å slutte å røyke. Mannix er en såkalt «fixer» for Capitol Pictures i McCarthy-tidens Hollywood. Tittelen hans er «Head Of Physical Production» og han utgjør limet i de store, øde Hollywood-studioene der drømmefabrikkens illusjoner skapes av alle tenkelige gale personligheter som er blitt eller er i ferd med å bli noe. Han skal passe på bortskjemte skuespillere, gjøre regissørene fornøyde, fore sladderpressen og sørge for at de riktige stjernene dater hverandre. Ikke minst skal han gjøre studioet fornøyd.

LES OGSÅ: Det er en film av Coen, trenger du egentlig vite mer?

Det er en nydelig gjeng Coen-brødrene har samlet sammen, et stjerneensemble som i seg selv er et ekko av gårsdagens storhet, av 50-tallsikonene og en måte å lage film på som gikk i glemmeboken da studiosystemet i Hollywood kollapset. Men Coens faste fotograf Roger Deakins har ikke glemt alt, han filmer med brennende eleganse og bruker selvsagt analog film for å få filmen, rettere sagt filmene så autentiske som mulig. For Coen-brødrene utfordrer deg også i denne gangen, og plutselig innser du at du sitter og ser på en av filmene Mannix har hånd om, snarere enn Coen-brødrenes film om Mannix. En film i en film, i en film, om en stjerne, spilt av en stjerne. Det er «Hail Caesar!»s spinnville prosjektet. Scarlett Johansson rager over de fleste fra og med hun stiger opp av vannet som en Esther Williams med høye stup, synkronsvømming og guddommelig ynde. Men stemningsskiftet idet hun åpner munnen, gud bedre! Tilda Swinton stjeler showet dobbelt opp som to grådige sladrespaltister. Og Ralph Fiennes er regissøren Laurence Laurentz, en brite som sier «cut» som om han på vennligste vis vil si fra om at sitronen i teen er altfor sur. Sammen med Alden Ehrenreich – fra før knapt et ansikt i «Beautiful Creatures» – står Fiennes for en av filmens absolutte komiske høydepunkter: en verbal «My Fair Lady»-pastisj mellom den sørstatssnøvlende skuespilleroppkomlingen og en overleppestiv regissør.

Da har vi ennå ikke nevnt George Clooney. Hollywood-ikonet av i dag spiller Baird Whitlock, en gårsdagens Charlton Heston-figur, Capitols gullegg foran noen. Kledd som romersk offiser blir Whitlock kidnappet midt under innspillingen av Capitols storsatsing som bærer tittelen «Hail Caesar!», en «sverd og sandal»-film ala «Ben Hur» eller «Bibelen», omtrent samtidig som Channing Tatum lager krøll som koreografert danser i ren Gene Kelly-stil. Legg til Jonah Hill som kontraktsvirtuos og Frances McDormand som personifiseringen av en drømmefabrikkarbeider, og du har alt som skal til for at det kan rakne selv for en klippe som Eddie Mannix.

[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]

Som helhetlig film har «Hail Caesar!» mange likhetstrekk med flere av deres senere filmer hvor ikke alt henger sammen som det skal. Det går mest på at spriket mellom virkelighet og filmdrøm vanskelig lar seg tilpasse, men denne gangen er det enkeltsekvensene og Josh Brolins stoiske bravur som holder det sammen. Og innimellom er det fantastisk morsomt slik bare Coen kan gjøre det, med elegante detaljer, akkurat passe karikerte figurer og et mørkt bakteppe som gjør at du ikke helt vet hvor det skal ende. Som når Mannix i en av nøkkelscenene skal få de religiøse lederne i USA til å være med på en og samme filmidé om Jesus. Er du forvirret nå er det Coen-brødrenes skyld, i en filmatisk lek der Hollywoods klassiske sjangerfilmer får lov til å sitte modell for fantasiens nostalgiske portretter. Kidnappingsplottet rundt George Clooney er ett av de få som går hele filmen gjennom, og kanskje er det bare et skalkeskjul for å tvinne historier rundt Mannix og dermed en anledning til å dukke ned i humorens dunkleste nyanser, i et univers der kun brødrene Coen vet forskjellen på ekte og falsk.

Åpner filmfestivalen i Berlin utenfor konkurranse. Norsk kinopremiere 4. mars.