3
DRAMA
«Woman in Gold»
Regi: Simon Curtis
USA/England – 2015
I 1998 gikk Maria Altman rettens vei for å få tilbake et slektsklenodium som nazistene stjal fra familien hennes i Wien i tida like før andre verdenskrig. Et memento av sin elskede tante Adele Bloch-Bauer, som døde av hjernehinnebetennelse mens Maria var en niårig pike. Burde ha vært en enkel sak, hvis det ikke var for at dette portrettet var malt av Gustav Klimt, og kjent som «The Woman in Gold». Ikke bare en kunstskatt verdt nærmere hundre millioner dollar, men et østerriksk nasjonalikon. Filmen følger i grove trekk den virkelige historien om denne rettstvisten, men alt er strømlinjet av hensyn til amerikanske publikummere. Resultatet er den typen prestisjefilm produsent Harvey Weinstein har spesialisert seg på, som ser ut til å være konstruert i håp om å sanke Oscar-nominasjoner. Helen Mirren spiller nok en sarkastisk, sta kinaputt med skarp tunge, som i dette tilfellet er ti år eldre enn skuespilleren. Hennes Maria Altman er ikke det spor opptatt av verdiene dette kunstverket representerer, alt hun er interessert i er ettermæle og rettferdighet.
Den østerrikske stat er lystne på å rehabilitere sitt renomme som en frihavn for krigsforbrytere, og åpner opp for tilbakelevering av kunstverk nazistene stjal under krigen. De er imidlertid slett ikke lystne på å tilbakelevere «Woman in Gold» til sin rettmessige eier, selv ikke etter at Maria går med på å la denne kunstskatten forbli hengende i Wiens Belvedere-museum. Hun rekrutterer den uerfarne advokaten Randy Schoenberg (Ryan Reynolds) for å bygge et søksmål mot den østerrikske stat, og på veien får de god hjelp av journalisten Hubertus Czernin (Daniel Brühl). Mens Schoenberg sier opp jobben for å vie all sin tid til denne saken sitter hans gravide kone Pam (Katie Holmes, i sin mest utakknemlige rolle siden skilsmissen fra Tom Cruise) hjemme i California og uroer seg for framtida. Årene går, og denne rettstvisten hales ut hele veien fram til den amerikanske høyesteretten, der det til slutt skal avgjøres om Maria vil få tilbake sammenlagt seks Klimt-kunstverk som ble stjålet fra familien. Via en serie tilbakeblikk får vi en påminnelse om hvor avskyelig den jødiske befolkningen i Østerrike ble behandlet i årene rundt andre verdenskrig. Maria (i yngre versjon spilt av «Orphan Black»-kjenningen Tatiana Maslany) må etterlate foreldrene i Wien mens hun flykter til USA sammen med ektemannen Fritz (Max Irons).
Filmen er fylt opp av dyktige karakterskuespillere, inklusive Charles Dance, Jonathan Pryce, Francis Fisher og (regissørens kone) Elizabeth McGovern, men ingen av dem får noe å matnyttig å tygge på her. Hver og en tropper opp noen minutter, leverer replikkene sine og forlater scenen igjen med et skuldertrekk på vei til buffetbordet. Dame Mirren er en stor fornøyelse, selvfølgelig. Det er hun jo alltid, selv om dette er en rolle hun sikkert kunne ha spilt i søvne – og ingenting i «Woman in Gold» klarer å leve opp til henne. Minst av alle stakkars Ryan Reynolds, som nok en gang er plassert i en rolle han kler så forferdelig dårlig. Jeg mistenker fortsatt at den canadiske sjarmklumpen er representert av en agent som vil ham vondt, men i dette tilfelle steppet Reynolds inn på kort varsel etter at den opprinnelige hovedrolleinnehaveren Andrew Garfield forlot prosjektet like før innspillingsstart. Noe som kan forklare (men ikke riktig unnskylde) hvorfor Ryans rolletolkning til stor grad er basert på et par ukledelige briller.
Resultatet av denne moralske tvekampen burde være forholdsvis godt kjent, og «Woman in Gold» klarer aldri å bygge opp noen tvil om utfallet. Filmen foretrekker å forenkle denne kompliserte rettstvisten, og forteller historien uten brysomme grånyanser: de østerrikske statsbyråkratene er kyniske, nedlatende skittstøvler som like gjerne kunne ha vært ikledd gestapo-uniformer, mens åttiåringen Maria Altman kjemper en nobel kamp i motbakke som representerer alle de jødiske ofrene i Østerrike. Det faktum at hun umiddelbart solgte kunstverkene via auksjonshuset Christies for den nette sum av 325 millioner dollar nevnes bare i en rask bisetning. Filmen ville ha vært så mye mer interessant hvis den ikke skildret alt sammen på en så klisjéfull måte helt fram til den feilvurderte, sentimentale slutten – og fortrinnsvis ikke fulgte akkurat den samme oppbygningen som Oscar-vinneren «Philomena».