2
DRAMA
«Song To Song»
Regi: Terrence Malick
USA, 2017
Nok en navlebeskuende samling av løsrevne scener improvisert frem på sparket uten manus. Vakre hjemmevideo-opptak filmet med vidvinkellinse rundt skumringstimen, akkompagnert av klassisk musikk og sakrale hviskestemmer som babler svada om nåde, tilgivelse og kjærlighetens vesen. Skrekkelig mye føling i fjæra. Verdenskjente skuespillere som leker, kliner og famler rundt i blinde. Spankulering rundt i swanky luksusleiligheter, spasering på stranden og mye tusling i høyt gress. Ikke minst: kvinner som danser, hopper, spretter og virvler rundt med armene veivende over hodet som sukkergira småbarn. Undertegnede var helt ombord da Malick først benyttet denne impresjonistiske stilen mens han utforsket sin oppvekst, barnetro og turbulente familieforhold i hypnotiske «Tree of Life» (2011). Ikke like ombord da Malick benyttet seg av de samme regitriksene mens han utforsket det stormfulle forholdet til ekskona i «To the Wonder» (2012) - og innen Malick tok for seg sin hedonistiske tid som Hollywood-manusdoktor i «Knight of Cups» (2014) hadde de aller fleste for lengst meldt seg ut. «Song to Song» er med solid margin den hittil mest slitsomme, innsiktsløse og selvparodiske av dem alle. Dette kan knapt kalles en film.
Bare en løs skisse som sirkler rundt en serie rikfolk i musikkbransjen som puler, fester, krangler, blir sjalu og vaser målløst rundt i pittoreske omgivelser rundt Austin, Texas. Hus- og hundepasseren Faye (Rooney Mara) blir sjekket opp av den kjekke musikeren BV (Ryan Gosling), men har samtidig et destruktivt sideforhold til den manipulative Mefisto-musikkmogulen Cook (Michael Fassbender). De drar backstage på konserter, vanker med kjente musikere og stirrer tankefullt ut av vinduer. I mellomtiden har Malick distrahert løpt sin vei for å filme en sommerfugl, eller en fin blomst i solnedgangen. Natalie Portman og Cate Blanchett dukker også opp, som i «Knight of Cups», som ble filmet parallelt med «Song to Song» for over fem år siden. Denne gangen sitter man igjen med følelsen av at opptakene ikke engang har noen personlig betydning for Malick selv, og at han mistet interessen for dette prosjektet lenge før det var ferdig filmet. Alt Malick har laget siden «Tree of Life» føles som stadig fjernere ekko av det han forsøkte å si første gang; svake bølgeslag av akkurat den samme filmen. «Song to Song» når et foreløpig bunnivå på denne jevnt dalende kurven: og gjør det dessuten enda mer gjennomsiktig hvordan Malick lager disse filmene. Historien blir til på klippebordet, og vi føler konstant regissørens nærvær rett bak kamera. Han kjører verdenskjente skuespillere gjennom teaterøvelser, mens de med stadig større desperasjon prøver å improvisere frem noe, hva som helst, mens Malick skriker stikkord til dem rett bak kamera.
Når alt annet feiler stirrer de bare uutgrunnelig noen centimeter til venstre eller høyre for kameralinsen, i håp om at scenen kan reddes med en fortellerstemme under etterarbeidet. Rooney Mara kommer dårligst ut av disse teaterøvelsene, mens motspillerne klapper den flate magen hennes, kjærtegner den usannsynlig smale midjen hennes og biter henne i tærne. Michael Fassbender kryper, ruller og hopper febrilsk rundt som en gorilla på stranden. Ryan Gosling klimprer på piano i det som mest minner om bakomklipp fra pausene på settet til «La La Land», mens han eksponerer seg selv som en karismatisk posør. Val Kilmer dukker opp noen sekunder, Lykke Li spiller seg selv, en sjelfull Patti Smith snakker om forholdet til sin avdøde ektemann, ingen aner hva i helvete Iggy Pop snakker om, mens Flea lekeslåss med Fassbender.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Det er en liten trøst at Malicks første utgave av filmen var på åtte timer (!), mens kinoversjonen bare føles som om den varer i rundt sju timer (spilletiden er egentlig 129 minutter, noe som sannelig er lenge nok). På veien ble rollene til blant andre Christian Bale, Haley Bennett og Benicio Del Toro snauset bort, så de slapp i alle fall billig unna. Det er en stor lettelse å oppdage at Malick endelig har lagt denne tilnærmingen bak seg, i alle fall inntil videre. Den notorisk presseskye filmskaperen uttalte nylig at «jeg har rygget bort fra denne stilen nå». Hans neste film er allerede ferdig innspilt, og «Radegund» har både et manus, struktur og en historie – om en dypt kristen pasifist som nektet å tjenestegjøre som soldat under andre verdenskrig. Litt synd Mel Gibson kom Malick i forkjøpet med «Hacksaw Ridge», men alt er bedre enn å måtte gjennomleve noe sånt som «Song to Song» igjen.